Da bystyret 20. juni drøftet retningslinjene for spesialundervisning i grunnskolen, holdt Kjell Veivåg dette innlegget:
Når vi skal trekke opp de lange linjene for Osloskolen, må vi legge til grunn at det stadig blir flere elever i som trenger spesielt tilrettelagt undervisning. Både de elevene det gjelder og deres foreldre, er i en sårbar situasjon som krever omtanke både fra politikerne og det kommunale apparatet. Målet for vår politikk må være at barna skal kjenne seg inkludert, både i skolehverdagen og i det samfunnet som møter dem når skoletiden er over.
Det er i dag bred enighet om mange barn kan overvinne betydelige lærevansker dersom de får nødvendig tilrettelegging av undervisningen på et så tidlig stadium som mulig. Vi må erkjenne at vi ikke har gjort nok på dette området, noe som dessverre har skapt en ulykkelig situasjon for mange elever. Venstre mener at vi må møte denne utfordringen med tre typer tiltak. For det første må det bygges opp en spesialpedagogisk kompetanse i grunnskolen. Det krever en betydelig innsats fra utdanningsetatens side. For det andre må PPT inn på et tidligere tidspunkt enn det som til nå har vært praksis. Og for det tredje må samarbeidet med foreldrene styrkes. Jeg er for øvrig overbevist om at PPT må arbeide desentralisert som i dag, men utfordrer Utdanningsetaten til å utvikle smidige organisasjonsformer som gjør at kompetansen kan brukes mer fleksibelt.
Så er det et faktum at vi har elever som gjennom hele sin skoletid trenger særskilt tilrettelagt undervisning. Vi har i arbeidet med saken fått mange bekreftelser på at foreldre har ulike synspunkt på hva som er best for deres barn. Noen har et sterkt ønske om at barnet skal gå på sin bostedsskole. Andre er overbevist om at barnet har det best på en spesialskole, eller i en såkalt byomfattende gruppe. Som kommune er det vårt ansvar å legge til rette for at foreldrene har en reell valgmulighet.
Venstre er glad for at det er flertall i komiteen for at vi skal opprettholde den bredden som vi har i dagens spesialundervisning. Slik som innstillingen er formet, blir målet at vi skal styrke muligheten til integrering i bostedsskolene samtidig som vi opprettholder spesialskolene og de byomfattende gruppene. Det er grunn til å minne om at Oslo med dette gir sine innbyggere et tilbud som få eller ingen andre kommuner gjør. Men så er det viktig at vi ikke ender opp med å tenke statisk. Vi må kontinuerlig tilpasse oss virkeligheten. Det synes klart at dersom vi blir dyktigere til å gi tilpasset undervisning i bostedsskolen, vil det kunne bety at vi ikke trenger så mange byomfattene grupper. Det er også tenkbart at disse gruppene kan organiseres på andre måter, f. eks. i et samarbeid mellom ulike skoler. Det som vi skal være langt mer forsiktige med etter Venstres mening, er å rokke ved spesialskolene. Her finne det en kompetanse som er bygd opp over årtier og som vi trenger å bevare.
I denne saken er det mye som handler om kompetanse, men det er i høyeste grad også et spørsmål om ressurser. Komiteen har bedt om en egen sak om finansiering av spesialundervisningen og viser i den sammenheng til det finske systemet. Målet er å sikre at resursene er tilpasset elevens behov enten foreldrene velger bostedsskole eller spesialguppe/spesialskole. Utfordringen, ordfører, er at det der de samme pengene som vi har til fordeling.