Kommuneplanens vedlegg om Ungdommens oppvekstvilkår i Bærum gir grunn til ettertanke. I høringsutkastet, peker administrasjonen på en del utfordringer:
Bærum er stedet for de vellykkede. Det gjør det vanskeligere for de som ikke lykkes eller faller utenfor.
Innvandrergrupper sliter med integrasjonsproblemer. Uten et godt norsk språk er det ikke enkelt å bli integrert og få arbeid.
Økende kostnader ved skole- og idrettsaktiviteter virker ekskluderende på de med dårligst råd.
Dårlige forhold i hjemmene oppdages lettest i skole og barnehager, men få reagerer.
Foreldrenes betydning fremheves, men rapporten går ikke i dybden på familiens rolle eller på veltilpasset og positiv ungdom, som det heldigvis er mange av.
Administrasjonen foreslår tiltak som kan bedre på forholdene på problemområdene: en egen ungdomswebside, årlig ungdomskonferanse, og øket innsats innenfor helsetjenestene og matservering på skolene.
Dette er på langt nær er nok.
Ungdomstiden er vanskelig for mange: klikker danner seg fort, og disse støter nådeløst fra seg alle som ikke passer inn. Ungdom som blir tapere ved å mislykkes på skolen eller i klikken, forsøker ofte å kompensere ved å bli voldelige eller gjøre kriminelle handlinger for å høste anerkjennelse og respekt. Kostnadene for samfunnet for slik adferd er vesentlig høyere enn for de grepene som kunne ha hindret at det skjedde.
For innvandrermiljøene er cricket en stor idrett. La de som ønsker å spille cricket få utfolde seg i en av verdens mest utbredte idretter, selv om den er fremmed for de fleste her! Resultatene av innsatsen og anerkjennelse fra omgivelsene vil føre til en trygg plattform som gjør det lettere å komme med i andre samfunnsfunksjoner.
Andre trenger noe helt annet: en høyt plassert kommunal leder fortalte under et folkemøte nylig at han gikk bak en gruppe ungdommer som spiste knask, og deretter slapp emballasjen rett ned. Da han presenterte seg og ba dem ta det med seg, fikk han til svar: Mine foreldre tjener så mye og betaler så mye skatt at kommunen har råd til betale sånne som deg for å plukke opp etter oss... Slike holdninger vokser ikke frem uten at foreldrene er med på å gi grobunn for dem, og førte bl.a. til Jan Guillous raseriutbrudd av en bok: "Tyvenes marked".
Vi må kunne foreslå tiltak på fritt grunnlag uten å skjele til økonomi eller partipolitikk, så kan vi ta de økonomiske og politiske utfordringene i neste omgang. Følgende tiltak i kommunal regi kan fungere:
Elever som sliter med sitt selvbilde bør få veiledning om hvordan de kan omsette sine evner og interesser i å mestre noe, nærmest uansett hva det dreier seg om. Formålet må være å skaffe alle en plattform for selvrespekt. Foreldrene trekkes med i prosessen for å sikre ryggdekning på hjemmeplan.
Nulltoleranse overfor forsøpling, trakassering eller plaging av andre. Slik adferd, hvor ubetydelig det enn er, skal ha konsekvenser. Det kan for eksempel føre til en obligatorisk konferansetime med skolens inspektør eller barnevernet. Uteblivelse fra konferansetimen uten grunn har konsekvenser, som redusert prioritet ved skolevalg eller nedsatt ordenskarakter.
Tilbud om kurs til foreldre som sliter med å få motivert sine barn. Dette kan gjerne være en litt påkostet løsning: et weekendopphold på en leirskole eller kurssenter kan bidra til at partene ser seg selv og hverandre i et nytt lys, og inspirere til ny forståelse av hva som må til.
Alle ungdommer bør utføre sine arbeidsuker innenfor sosialomsorgen, helsevesenet, det militære eller i en offentlig etat. Det skal ikke være mulig å kjøpe seg fri. Hensikten er å så et minimum av forståelse for viktige samfunnstjenester og andres situasjon.
Priser, premier og anerkjennelse til organisasjoner og enkeltpersoner som får aktivisert og engasjert ungdom som ellers kunne ha falt utenfor.
Foreldrenes innsats er selvsagt viktig, men kan vanskelig styres politisk. Men foreldrene bør aldri la barna tvile på at de er ønsket og satt pris på, og at alle må ta ansvar for sine egne handlinger. Grunnleggende holdninger er viktigere enn enkelthandlinger. Nulltoleranse også her om trakassering av andre mennesker, en må lære at ens egen frihet slutter der en annens begynner og at gjensidig respekt er en nødvendig forutsetning for meningsfylt dialog mellom mennesker.
Jeg vil gjerne bo i en kommune med vellykkede innbyggere, men bare dersom holdninger og ansvar for medborgere er med som målestokk. Hva med en målsetting om at også Hemsedølene skal ankerkjenne vår ungdom? Da vet vi hva som skal til.
Flere saker Tor Olav skriver om, finner du på hans blogg