Vi vil rett og slett ha for få hender i denne omsorgen som er så fundamentalt viktig i vårt samfunn. Målet må være at folk kan bo hjemme så lenge som mulig og så lenge de ønsker. Dette vil øke livskvaliteten hos den enkelte og lette trykket på sykehjem og institusjoner. Hjemmebasert omsorg må styrkes generelt, men også spesielt. Derfor må vi ta i bruk nye metoder og tørre å tenke nytt og framtidsrettet. Vi må være kreative og finne løsninger som hver enkelt kan være lykkelig med.
Det er den enkelte kommune som har et overordnet ansvar for pleie og omsorg for alle som befinner seg innenfor kommunens grenser. Både kommunens egne innbyggere og besøkende. Det siste er også viktig særlig i våre nærområder med mange hytte- og fritids- beboere. I de aller fleste kommuner i landet er pleie og omsorgsbudsjettet den delen av kommunens utgifter som er størst, og som også øker raskest. Det går ofte på bekostning av viktige områder som skole, kommunikasjon og kultur. Derfor er det av stor viktighet også for mange andre samfunnsoppgaver at pleie og omsorgssektoren ikke spiser opp hele kommunalbudsjettet.
Frivillig innsats fra enkeltpersoner, organisasjoner og lag er i dag en svært viktig ressurs i omsorg og stell av eldre og pleietrengende. Uten denne innsatsen ville mange flere føle ensomhet og mistrivsel. Det som kjennetegner denne frivillige omsorgen er at den oftest er tilfeldig og lite organisert. Derfor blir den også uforutsigbar. Frivillighetssentralene, som finnes i de fleste kommuner, drives av entusiastiske og dyktige personer. Slike sentraler får kommunal og statlig økonomisk støtte i forskjellig grad. Dette er et godt supplement til den ordinære kommunale omsorg, men her har vi ett stort forbedringspotensial. Den frivillige ressursen må utnyttes bedre, og kommunene må bli tydeligere og flinkere til å samordne og dra nytte av denne innsatsen.
I dag går mange av med avtalefestet pensjon (AFP) i en alder av 62år. Svært mange av disse er spreke og i stand til å yte en innsats. Det samme gjelder ordinære pensjonister etter 67 år og mange helt eller delvis uføretrygdede personer. Mange av disse lengter faktisk etter å ha mer å henge fingrene i, og å yte en innsats for enkeltmennesker og samfunnet. Her har vi en stor ubrukt ressurs som må utnyttes bedre enn i dag. Alt må bygge på frivillighet, men kommunen må legge til rette for og stimulere til betydelig økt aktivitet i ordnede former. Her vil en relativt liten innsats kunne gi en formidabel gevinst både for giver og mottager av hjelp. Altså en vinn/vinn situasjon.
Det er mange oppgaver som i dag løses av at familie og naboer, organisasjoner og lag, trår til. Det har en enorm betydning. Kommunen bør ta et formelt initiativ til å registrere de som kan tenke seg å delta i et frivillighetskorps. Det kan være snømåking og plenklipping. Følge de som har behov for det til lege, trygdekontor eller bank og postkontor. Hjelpe folk med søknader, korrespondanse eller utfylling av skjemaer. Foreta innkjøp og handleturer, eller være en telefon og besøksvenn. Hjelp til matlevering og utkjøring. Oppgavene er utallige, og løsningen av slike oppgaver sammen vil være til stor glede både for hjelper og mottaker.
Vi vil derfor foreslå at kommuneadministrasjonen får i oppgave å registrere og samordne den frivillige hjelpen. På den måten vil vi kunne få store økonomiske besparelser for kommunen, og større trivsel for de eldre og hjelpetrengende. Det vil også bidra til større tilfredshet for de som deltar i ordningen, ved at de hjelper andre og bidrar til nyttig samfunnstjeneste. Omsorgen for eldre krever at vi tenker nytt og positivt. Kanskje også litt utradisjonelt. Vi har mulighetene, det gjelder bare å se dem og bruke dem.
Morten Andersen
Ringsaker Venstre