Har vi et demokratisk problem når de ulike partiorganisasjonene blander seg for mye inn i de folkevalgtes politiske arbeid og møteplikt?
Valgbarhet reguleres av valgloven og er nedfelt i kommuneloven: I 2002 ble bestemmelsene om nominasjonen tatt ut av valgloven med den endring at de politiske partier selv bestemmer nominasjonsprosessen.
Enkelt forklart er intensjonen med loven slik at flest mulig kvinner og menn skal ha mulighet til å stille til valg i et folkestyre. Med andre ord politisk deltakelse bør som utgangspunkt være åpen for alle, slik at vi får et levende og mangfoldig folkevalgt organ som taler både Ola, Kari og Ali sin sak.
Det første nåløyet starter i nominasjonsprosessen. Det er kun registrerte partier eller andre godkjente sammenslutninger som har lov til å stille lister til valg. De ulike partiene har i tillegg forskjellig kultur for hvem som får listeplass.
Til slutt vedtas den endelige lista på et nominasjonsmøte, hvor kun medlemmer av partiet har stemmerett. De fleste partier forlanger at listekandidater må være medlemmer av partiet, med begrunnelsen å sikre lojalitet. (I Venstre står man fritt i forhold til om man vil stå som medlem eller ikke.)
Vi ser allerede tidlig i prosessen at representasjonen av de valgbare snevrer inn og enda snevrere blir lista etter at partiene har kumulert sine kandidater og velgeren ikke tillates å stryke noen.
Etter valget starter politikernes arbeid. Deres plass i et folkevalgt organ er personlig Stemmene de fikk på valgdagen gikk til listekandidaten, ikke til partiet. Deres forpliktelser gjelder derfor overfor velgerne, gjennom det programmet de gikk til valg på. Derfor har en folkevalgt full rett til å bryte ut fra sitt opprinnelige parti i valgperioden, uten å miste sin plass i kommunestyret.
I løpet av en fire-årig valgperiode er det mye som skjer i en partiorganisasjon og størst aktivitet er det i slutten av perioden. Nye toppkandidater velges, enkelte går av frivillig og andre kandidater får ikke fornyet tillit av nominasjonsmøtet.
En sterkere innblanding fra de politiske organisasjonene i denne perioden er derfor et hyppig fenomen.
I enkelte partier som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, har det gjerne vært kultur for en sterk politisk partiledelse som i større grad ønsker å bestemme hvem som skal profileres, og hvem som skal møte i utvalg og kommunestyre. Faren er selvfølgelig at lovlig folkevalgte blir skjøvet ut fra den politiske arenaen og pålagt å melde forfall og erstattet urettmessig av nye kandidater foreløpig uten samme tillit fra velgerne. Dette er ukultur og direkte ulovlig.
Når det gjelder Frp`s nye toppkandidat i Lier, Kjell Olav Markussen, som ønsket talerett på gruppemøtet til H, Frp, Krf, Sp og Venstre, ville han vært hjertelig velkommen hvis praksisen hadde være lik for alle som ønsket inntreden uten å være folkevalgt og medlem av formannskapet. Dette kan man selvsagt løse i begynnelsen av neste valgperiode. Det som imidlertid er betenkelig er Markussen`s mistillit til egne kolleger i gruppemøtet, spesielt med tanke på at Frp sitter med hele to plasser i gruppa og i formannskapet i Lier. Man skulle tro at disse kunne redegjøre like godt for saken.
Kjære velgere, forlang mer åpenhet i den politiske beslutningsprosess og ikke godta at skjulte manipulatorer får for stor makt.
Nina E. Johnsen, gruppeleder og ordførerkandidat for Venstre i Lier