Med stor interesse har jeg lest om det som skjer i forbindelse med saken om psykisk funksjonshemmede Arne som bor under dårlige grunnleggende levekår, og Grimstad kommune som bryr seg om hans velvære. Jeg leste det første innlegget i Agderposten mandag 05.03.07 der politikere gir sitt syn på hva som er best for Arne, og deretter innlegget til advokat Pål Eide som gir oss flere opplysninger om saken ut fra Grimstad kommunes og vergens perspektiv i AG på fredag 9.03.07.
Jeg har stor forståelse for begge sider. På en side vil politikere gjerne ha et system som fungerer "perfekt", og de er tilbøyelige til å "piske" fagfolk ved å betone behovet for skarpere prosedyrer og rutiner. På den andre siden vil fagfolk, iallfall på høyere plan, gjøre det samme, selv om de, under realitetens byrde, forstår at vi lever et liv fylt av paradokser, og at politikerens språk av og til kan se ut som en ren idealiserende PR. Det skjer ofte at våre klienter, som Arne i dette tilfellet, i skogen av regler og prosedyrer, der de som sitter på toppen, balanserer mellom sin egen og felles nytte, må venne seg til å leve i "urinstanken", avglemt og oversett i sin menneskelige dimensjon.
Hvem er da den som kan løse denne "gordiske knute" som oppstår når et system som i sitt ønske til å bli "perfekt", fokuserer på reglene og med tiden blir autistisk. Etter hvert begynner å jobbe stort sett bare for seg selv. Vi vet at slike knuter bare kan løses ved å kutte dem akkurat som Aleksander den store gjorde med sitt sverd. Det interessante i denne paradoksale situasjonen er at makt overføres til vanlige mennesker – ansatte i felten som tredje part i saken, i dette tilfellet kan det være vergen. Saken stikker nok mye dypere enn det kan tyde på ved første blikk. Den handler om etikk, om vår motivasjon og våre handlingsvalg når vi ser at det i realiteten oppstår enn situasjon som ikke bør oppstå etter våre etiske normer.
Det skjer i psykiatrien at en spenning mellom klienten, pårørende og systemet forårsaker en tilstand som kjennetegnes ved dårlig kommunikasjon. Det kan forekomme at pårørende som har stor betydning for klienten, selv har interesse i hans/hennes velvære, og er i stand til å utøve betydelig påvirkning. Pårørende opptrer slik som en mektig tredje part i systemet som er basert på regler og normer. Dette systemet kjennetegnes ofte ved fravær av individuelt ansvar hos ansatte og ledere, og er ikke i stand til å etterkomme de pårørendes krav om en direkte og respektfylt kommunikasjon. Jeg selv har opplevd situasjoner der dårlig kommunikasjon mellom systemet og pårørende har forårsaket stor forvirring. Slik havner man i en ond sirkel der alt rett og slett slår feil. Slike tilfeller kan strekke seg over lang tid, og av og til kan ha store negative konsekvenser som systemet vanligvis unnskylder med klientens dårlige psykiske helse?
Hvis man tenker i etiske kategorier, ser man at mennesker, i dette tilfellet og i samfunnet generelt, handler ved å utøve sin plikt eller kalkulere størst mulig nytte for de fleste. Men likevel slår situasjonen i felten av og til feil. Hva kan man gjøre for å følge opp og løse slike tilfeller mer detaljert? Det finnes en tredje etisk tilnærming — dyd! Dyder gjør at vi handler rett fordi vi finner noe verdig i seg selv. Når vi handler ut fra dyd – etiske normer, forventer vi at vi straks får feedback i form av belønning fra våre kjære, medarbeidere og medborgere. Da kan vi være trygge og dristige nok til å gjøre ting som ikke nødvendigvis er pålagt oss i vår jobbsituasjon. Eller vi kan gjøre ting som trosser autoriteter og direkte retter opp en etisk uholdbar situasjon.
Ut fra advokat Pål Eides brev i AG forutsetter jeg at vergen har handlet etter normer og regler gitt av arbeidsgiveren. Men kunne han gjøre mer enn det? Og hva med alle oss andre, de som har vært/er i kontakt med Arne og de som generelt finner seg i at situasjonen er slik? Jeg forutsetter at arbeidsgiveren kunne ha stimulert vergen til å yte mer, gitt ham mer tillit, ansvar og spillerom for å bygge opp relasjon med klienten og løse et slikt tilfelle. Ansatte i rus og psykiatri som jobber i felten, er faktisk de som bruker mest tid med klientene og er i best posisjon til å skaffe seg fakta om dem og forstå dem. De sender info oppover i systemet, men de faktaene forandrer seg på veien, i hvert fall mister de sin detaljverdi. Slik oppstår situasjoner der alt blir satt i en "ventemodus", og der alle venter på at noen gjør noe. Alle instanser i systemet tenker at de har gjort det beste mens virkeligheten blir trist.
Moderne etikere tar til orde for å la de gamle greske dydene i vår sivilisasjon komme til heder og verdighet. En etikk bygd på de grunnleggende menneskelige dydene kan bremse på modernitetens tendens til å regulere, perfeksjonere, depersonalisere og automatisere våre tjenester og mellommenneskelige forhold. Å gjøre forholdene mer menneskelige kan gå på bekostning av det strømlinjeformede og perfekte, men det vil si å fokusere på medfølelse og konkret hjelp.
Sanjin Salahovic
Idéhistoriker,
oppvokst i Mostar,
Bosnia og Hercegovina