I dagligtale er liberal er et honnørord for de fleste og et skjellsord bare for noen få. Men i politikken har eierskapet til ordet både vært omstridt og uklart. Et hovedmål med det prinsipprogrammet vi har vært med og laget for Venstre det siste året, har vært å gi "liberal" et oppdatert og utfordrende politisk innhold.
Etter Venstres landsmøte har vi fått en debatt om hvem som kan kalle seg liberal og hva det innebærer. Vi er enig med Agderpostens leder 23. mai, som argumenterer for at en ikke skal være for snever her. En og annen liberaler finnes det i de fleste partier.
Men vi har et krav til at en skal kunne kalle seg liberal: De løsningene en slåss for må kunne gjelde alle. Å bare slåss for egne goder og friheter, fortjener ikke navnet liberalisme, det beskrives bedre som egoisme. Den som vil ha frihet, må dessuten ta ansvaret med på kjøpet — både for seg selv og andre.
I prinsipprogrammet har Venstre klargjort hva vi mener med å være liberal, i form av 10 grunnleggende prinsipper som skal ligge til grunn for alle standpunkter partiet tar. Det er på sett og vis Venstre-koden, åpent lagt fram. Det er vårt bidrag til å gi hedersbetegnelsen "liberal" et forpliktende innhold:
1. Friheten skal gjelde overalt, for alle. Liberalismens mål er enkeltmenneskets frihet, ikke noe annet. Vi vil utvide den enkeltes mulighet til å ha makten i eget liv – for begge kjønn, på tvers av landegrenser, kulturell bakgrunn, livssyn og legning.
2. Det personlige ansvaret er ufravikelig. Vi tror at den som gis anledning til å ta ansvar, griper muligheten — og gjennom det vinner økt verdighet og frihet. De få som er ute av stand til å ta ansvar for seg selv, skal få samfunnets hjelp til å leve et verdig liv.
3. Alle har ansvar for hverandre, for miljøet og for kommende generasjoner. Vi plikter å hjelpe andre med å sikre forutsetningene for frie liv, blant annet gjennom å bygge sterke felles institusjoner, ved å bekjempe fattigdom og ved å respektere naturens egenverdi og bærekraft.
4. Virkelig frihet forutsetter fellesskap og rettferdighet. Frie samfunn har lokale, nasjonale og globale fellesskapsinstitusjoner og et godt sikkerhetsnett for alle.
5. Alle er likeverdige, men ingen er like. For oss er det en verdi i seg selv at mennesker er ulike og tar ulike valg. Det gode liv ikke er likt for alle. Men toleranse betyr respekt, ikke likegyldighet eller feighet.
6. Politikk skal fremme livskvalitet og menneskelig vekst. Overalt i verden kjennetegnes det gode liv av mer enn det materielle — av kultur og åndsliv, frivillig arbeid og læring. Liberal politikk skal sikre dette som reelle muligheter for alle i et samfunn.
7. Politisk makt skal komme nedenfra. De viktigste avgjørelsene som gjelder fellesskapet, skal tas av folkevalgte organer.
8. Makt skal spres og balanseres. Åpenhet om maktutøvelse og spredning av makt mellom demokrati, rettstat, det sivile samfunn og markedsøkonomien er nødvendig for å hindre autoritær politikk, maktmisbruk og korrupsjon.
9. Den liberale staten er upartisk, sterk og begrenset. Den liberale staten må bygge sterke fellesskapsinstitusjoner for å sikre frihet og muligheter for alle, uten å frata den enkelte ansvar. Staten må være nøytral overfor livssyn og den har et spesielt ansvar for å verne om mindretallets rettigheter.
10. Liberalismen er optimistisk og alltid underveis. Det liberale samfunnet er alltid åpent for bedre løsninger, skapt gjennom kraften i de bedre argumenter og gjennom mennesker som får brukt evnene sine.
Som enhver kan se: Dette er ikke oppskriften på markedsfundamentalisme, tvert om er det en sosial og kjempende liberalisme. Det er ideologiens kjerne: Et forsøk på å konsekvent legge universelle verdier til grunn for den praktiske politikken. Slik sett er liberalismen humanismens utålmodige konsekvens. Det kan virke umulig, men for å si det med den svenske liberaleren Bengt Westerberg: Vi liberalere har en nesten naiv tro på at vi kan forandre verden.
(Kronikk i Agderposten, 30. mai 2007)