Norges samlede utslipp av klimagasser utgjør 2 promille av verdens samlede utslipp. Det ville ikke bety stort for jorda om vi la ned all aktivitet i Norge. Klimakvotene kan kanskje hjelpe noe — de kvotene som blir satt inn med garantert effekt. Vi kan altså kjøpe oss avlat for å fortsette vårt store forbruk i vårt overklasseliv i olje-Norge!
Men kan vi slå oss til ro med det? Enkeltmenneskenes ansvar blir ikke borte sammen med kvote-pengene. Vi i vårt land må gjøre noe som viser at vi også tar et eget ansvar, og som andre nasjoner legger merke til — noe med en symboleffekt, og kanskje eksempel til etterfølgelse.
Hvorfor ikke gjøre kollektivtrafikken gratis?
Hvorfor ikke innføre rasjonering på flyreiser?
Hvorfor ikke rasjonering på cruiseturer?
Gratis kollektivtrafikk ville redusere litt på biltrafikken. Mongstad slipper ut like mye uhumskheter som den samlede norske bilparken — men Mongstad blir nok ikke lagt ned. Praktiske problemer ville dukke opp hvis kollektivtrafikken ble gratis, rettferdighetstenkning for grisgrendte strøk, lange jernbanereiser etc. Men sett i forhold til verdien av symboleffekten, ville dette være praktiske oppgaver som sikkert kunne løses. — Og i tillegg ville det bli bedre luft i byene og mindre sykdom relatert til pusteorganene våre.
Rasjonering av mat og klær opplevde vi i Norge under og etter krigen. Det ble godtatt i vår felles interesse av å holde livet gående. Da jeg var russ i 1951, måtte vi bruke klesmerker for å kjøpe tøy til russekjolen min. Bilrasjoneringen i Norge varte helt til 1961. Rasjonering på flyreiser for ferierende nordmenn ville være en nokså rettferdig ordning — ingen favorisering av reisende med råd til å kjøpe seg klimakvoter. Fly forurenser uforholdsmessig mye: En familietur til Thailand gir like mye klimagassutslipp som ett års bruk av en bil.
Sjøfarten er den verste utslippsprodusenten. I tillegg til rasjonering på feriereiser til sjøs, kunne man også tenke seg en avgiftspolitikk som ikke gjør det så attraktivt å frakte handelsvarer (slike som vi kan produsere i vårt eget land) over halve kloden for å selge dem her.
Eldfrid Hovden.