Årets våronn har vært litt spesiell. Den eldste generasjon i familien har sluppet fra og den yngste generasjon har sluppet til. Det er fint å se at "gamle-bonden" følger med på at alt går som det skal og at neste generasjon lærer de riktige knepene. Både om pløyeteknikk av jorda og om fettsmøring av smørenipler på traktoren.
Gården har gått i arv.
Det spirer.
Jeg skjønte fort behovet for å lære hele prosessen med våronna. Jeg måtte forstå rekkefølgen på pløying, slådding, harving, såing og tromling. Helst skulle jeg også lære navnene på alle jordlapper, slik at jeg visste hvor det var ferdig sådd og hvor det gjensto arbeid. For når svigerfar spurte om fremdriften, måtte jeg kunne svare. I Siljan hvor jorda stort sett bare består av mindre teiger, er dette en utfordring i seg selv. Jeg kan bare nevne noen navn som Hegnebakken, Storslett, Øygarden og Traaet.
Før var gården hele livet for alle generasjoner. Det var her de bodde og det var her de hadde jobben sin. Gården var midtpunktet for gamle og unge. Alt ble utnyttet til det maksimale, enten det var jorda eller maten.
Det er fremdeles flott å bo på en gård, selv om livet på gården har forandret seg veldig. En gård på vår størrelse representerer ikke lenger den viktigste inntekten. Men den er det gode bosted. Jorda blir holdt i hevd i håp om at neste generasjon vil overta og fordi det skaper det landskapet vi ønsker å ha rundt oss. Et jordbruk som er i drift og vegetasjon som blir holdt nede, er slik vi ønsker å ha det. Dette er et viktig landemerke i hele Siljan. Et åpent landskap som svinger seg nedover Siljan elva fra nord til sør. Elva som på Gurholt slynger seg ut i "hølen". Et sted hvor beveren nyter livets glade dager, og hjelper til med å holde lauvtrærne nede.
Derfor er det også viktig at de som ønsker å drive jorda, faktisk får økonomisk mulighet til det. Når bonden ikke lenger har dyr som beiter, gror kulturlandskapet igjen. Når bonden lar jorda ligge brakk istedenfor å så, gror jordene igjen. Bøndene gjør noe med landskapet som alle setter pris på. Ikke minst de som ikke er bønder selv, men som bare nyter godt av bondens aktivitet i landskapet.
Nå er vi inne i den grønne tiden. Ikke bare for oss som er i Venstre. Ikke bare på den politiske dagsorden med økt fokus på klima og miljø. Men også ute i naturen. Tiden nå synes jeg er den vakreste, spesielt for åkeren. Det er før ugresset kommer frem og konkurrerer med kornet. Det er før de harde regnskyllende bretter åkeren flat. Det er nå åkeren ser ut som en grønn speilfløyel matte som varierer grønnfargen i vinden. At bjørka er ferdig med å spre sitt pollen setter bare en spiss på tilværelsen for en allergiker. Det betyr at jeg kan gå ut og nyte landskapet istedenfor å se det gjennom kjøkkenvinduet.
Det betyr mye for oss mennesker at vi trives i de omgivelsene vi bor i. Heldigvis har vi ulikt syn på det. For noen er det optimale å bo i blokk med mange mennesker rundt seg. Noen liker boligfelt og andre liker landet. Noen liker eneboliger og andre liker leilighet. Det er forskjellig, og det vil også variere ut fra hvilke livsfase vi er i. Heldigvis, for det er slik vi kan bo i hele dette landet. By og bygd. Kyst og fjell.
At jeg som typisk byjente skulle falle til ro på en gård på landet, er noe mine barndomsvenninner fra Kongsberg enda ikke forstår. Men jeg selv forstår det godt når jeg ser ut over tunet, åkeren og elva. En kaffestund på bryggerhustrappa med solnedgang over Siljanelva gjør dette helt klart for meg.
Det spirer.
Les denne og andre kronikker fra 2007 HER