Sanjin Salahovic
En grunnleggende feil i historiografi er å se på fortiden med nåtidens briller.
Den lettvinte måten går ut på å bruke sunn fornuft, overføre egne resonnement, tanker og følelser fra vår tid til tiden som er objekt for vår interesse. Folk flest liker den følelsen av “å vite” og forstå, og de er bare glade når man serverer dem en popularisert og ideologisk historieforståelse, “logisk” og ferdig til bruk. Så er det bare å blande den med litt latent frustrasjon, redsel for de forandringer som vår tid og dagens globalisering innebærer, og “vær så god”, så har vi konflikt.
Denne forståelses-friksjonen kommer ofte fra vår misforståelse av middelalderen: blind, ukritisk bruk av romantikkens forestilling om denne tusenårsperioden i vår historie, en periode som har satt så dypt preg på oss, at vi i mange livssegmenter fortsatt lever i den – uten at vi er oss det bevisst.
Mens vi i dag føler romantisk tilknytning til vår nasjonale stat, var den europeiske middelalderstaten et territorium som var eid av flere adelsmenn. Den fremste og mektigste blant dem, som eide det meste, kalte seg konge. Det føydale systemet lignet på et tårn av spillkort der alle kortene, vertikale og horisontale, representerte personlige forhold mellom lavere og høyere adelsmenn, og videre slik – helt opp til kongen på toppen.
Vanlige mennesker hadde ingen følelse av stats- eller nasjonal tilhørighet. De var bare adelens eiendom. I utgangspunktet var det det samme for dem om det var islam eller kristendom som rådet over territoriet de levde på, eller om grensene gikk her eller der, så lenge de kunne “beholde” det stykket jord som ga dem brød i munnen – de hadde sine “lokale” høytider og gamle hedenske vaner.
Livsvilkårene var vanskelige på den tiden. Livet var kort. Krig var en økonomisk og politisk livsstil, idet plyndring var en måte å finansiere krigstog og skaffe seg materielle verdier på. En adelsmann kunne godt vurdere styrkeforhold og skifte sitt lojalitets- eller vasallforhold, hvis dette kunne forbedre hans posisjon. Og det av og til også på tross av religionsforskjeller i områdene der Europa i middelalderen møtte den overlegne arabiske verden.
Å se på middelalderen, dens vaner og “grusomheter” med dagens øyne er et absurd perspektiv, som vanligvis gjemmer en skjult agenda.
Det samme er tilfellet når man analyserer for eksempel profetens Muhammeds liv med dagens øyne, eller tolker Koranen med dagens positivistiske syn, uten at man er kjent med underliggende filosofi, historisk kontekst, arabisk semantikk og verker som er relevante for dens forståelse. Å manipulere vår erkjennelse av fortiden gir en utrolig kraft og motivasjon til å håndtere nåtidens problematikk målrettet i en viss retning. Mesterverket i slik manipulasjon skjedde i det nasjonalsosialistiske Tyskland, der en kvasiforestilling om middelalderen ble til et viktig motivasjonsmoment i nazistenes entreprenørskap.
I dag, etter at den nasjonale idé kulminerte og samtidig ble kompromittert i det teknologiserte og barbariske 20. århundre, ser vi at internasjonalisme og interregionalisme fremstår som de eneste troverdige ideer som kan garantere vår sivilisasjons eksistens i fremtiden. En ting er at “kapitalen” ikke lenger vil knytte sin lykke til, eller la seg begrense av, nasjonalstaten og at “business” vil ha et stort, rolig og sikkert marked. En annen ting er hva vi vanlige mennesker vil kjempe for, og mot. Skal vi for en gangs skyld tenke globalt og bygge en mer rettferdig verden, eller skal vi knytte vår stolthet til et nytt fellesskap som kalles kristendom, islam, buddhisme, hinduisme osv., og som vil fungere som nasjonalisme i fortiden, med kunstige skiller pga. religion og/eller etnisitet?
Jødene betalte dyrt for sin internasjonalisme i andre verdenskrig, og i dag er de stort sett like mistenksomme mot nasjonalismen på tross av staten Israels eksistens.
Sacha Noam Baron Cohen, bedre kjent som Borat, født i England i en ortodoks jødisk familie, pleier å si at han ikke er en religiøs jøde, men at han likevel er stolt av å være en. Bortsett fra den legendariske badedrakt som Borat hadde på seg, ville han vise oss hvor absurd det kulturelle og teknologiske kappløpet mellom nasjonene er. I det kappløpet, der “Kazahstan” er synonym for “nasjonal megalomani”, er historietolkning, dens bruk eller misbruk, et mektig redskap.
Sanjin Salahovic
F.O.I.