Tove Karoline Knutsen, Arbeiderpartiet i Nordland, hadde interpellasjon om Hamsunsatsing i Stortinget i dag, og det blei en debatt som Venstres Trine Skei Grande var aktiv i. Venstres nestleder sa blant anna: Jeg blir kjempeimponert av både Grimstad og Hamarøy, som er de to jeg kjenner best planene til. Jeg syns både Hamsun-senteret på Hamarøy og dikterbyen Grimstad har fantastiske planer i forhold til å bruke kultur som motor i distriktsutvikling. Jeg er forundret over at man i Fremskrittspartiet ikke ser den muligheten at næringsutvikling og utvikling av et distrikt kan settes i gang ved å bruke kunstnere som motor på den måten. Hele innlegget følger under:Trine Skei Grande (V) [11:26:53]: Først vil jeg takke representanten Tove Karoline Knutsen for å løfte dette temaet, som er veldig viktig. Det er sagt mye bra, og mange gode minibiografier av Hamsun har blitt framført i denne debatten. Jeg kan slutte meg til alle de gode ordene. Når litteraturdagene på Lillehammer nå skal lage en liste over de beste bøkene, så er det interessant at det vel er Hamsun som er den som gjentas oftest på de fleste forslagene til en slik liste. Kanskje er det det som er det store fortrinnet til Hamsun, at det er så mange som eier han. Det er mange som føler en del av litteratauren hans som en del av sin egen oppvåkning, men også at han geografisk eies av så mange, både i Grimstad, på Hamarøy og i Lom — ja, vi i Oslo synes også faktisk at vi eier Hamsun litt, som har skrevet en bok fra denne byen som er med å prege hvordan synet på byen er.
Hvis man har vært i Stratford-upon-Avon eller vært på Isla Negra til Pablo Neruda eller hvor man har vært på alle de stedene som har prøvd å utvikle sted knyttet til forfattere, så skjønner man hvor utrolig stort potensial det ligger i å ha en sånn motor. Det er også veldig spennende i forhold til å bruke kultur, og kultur som motor, i utviklingen av et distrikt. Jeg blir kjempeimponert av både Grimstad og Hamarøy, som er de to jeg kjenner best planene til. Jeg syns både Hamsun-senteret på Hamarøy og dikterbyen Grimstad har fantastiske planer i forhold til å bruke kultur som motor i distriktsutvikling. Jeg er forundret over at man i Fremskrittspartiet ikke ser den muligheten at næringsutvikling og utvikling av et distrikt kan settes i gang ved å bruke kunstnere som motor på den måten. Og selvfølgelig er det masse private aktører som kan dras med i det, men selve poenget med å bruke en kunstner som motor, er jo at man får muligheten til å utvikle det som ligger rundt av næringsinteresser.
Så er Hamsun et sammensatt menneske. Og fordi historien hans er ganske nær oss i tid gjør at vi også tenker mye på de tingene vi ikke liker så godt ved han. Det er faktisk sånn at de aller fleste kunstnere har en sammensatt personlighet. Det gjør dem ikke til dårligere kunstnere, men det gjør dem til mer interessante mennesker å se på i et historisk perspektiv, så også med Hamsun. Jeg syns det er viktig at alle deler av han er med for å skjønne og tolke det han stod for også som kunstner. Da syns jeg også det er litt rart å kople de ulike delene av Hamsun-mennesket og si at det er bare kunstneren vi skal se på, når vi vet at det er det hele mennesket som faktisk står bak skapelsen av kunsten. Jeg tror at i framtiden vil opplevelser bli satt mer og mer i sentrum i forhold til det folk ønsker å ha med seg videre i livet.
Det er begrenset hvor mye mat vi får inn i kjøleskapet, det er begrenset hvor mange sofaer vi får inn i stua, men det er ubegrenset hvor mange opplevelser vi kan ha. Derfor tror jeg at det å bruke kunst og kultur som en viktig drivkraft for å utvikle både små og store steder, er en veldig spennende tankegang.
For å trekke fram en annen kunstner, som ligger mitt hjerte nær, nemlig Olav Duun: Det er også viktig at man når det gjelder «dyrkelsen» — som noen av oss blir slått av når vi besøker Stratford-upon-Avon, hvor man nærmest får vite hvor Shakespeare gjorde sine mest private ting, hvis man er villig til å betale en guide for å få det fortalt — lar kunsten stå så mye i sentrum at man ikke blir mer opptatt av prosessene rundt.
For oss Duun-elskere fins det en fast historie fra Namdalen. Den er om Duun-selskapet som kom opp til Namdalen fra Oslo og lette etter Svarthammaren, som jo er en vesentlig geografisk enhet i Duuns diktning. Da de ikke fant den, ble de litt skuffet, hvorpå broren til Olav Duun sa: Jeg tror at han Olav var såpass til dikter at han klarte å finne på en svarthammar.
Det er viktig at man i kommersialiseringen av en kunstner — det å bruke ham i distriktsutvikling og i utvikling geografisk — ikke glemmer kunsten og sjølve drivkraften som får en forfatter til å skrive.