Asok, 13 år, er sendt hjem til Sri Lanka. Hjem?? Til en bestefar som det er tvil om kan ta vare på ham, til et miljø han ikke lenger kjenner og til en fremtid som er høyst usikker. I Norge flytter ellers myndighetene barn fra slike usikre og vanskelige forhold til det vi mener er mer forutsigbare omsorgsforhold. Men ikke Ashok. Han må dra motsatt vei. Og vi sitter fattige og maktesløse tilbake. Med ham drar vår tillit til at vi kan få hjelpe dem som trenger det mest.
FNs barnekonvensjon forutsetter at barns behov skal behandles på en positiv, human og rask måte. Barn bør ha krav på særbehandling fordi de er mer sårbare enn voksne. Å sende et barn til sitt opprinnelige hjemland etter fire år i Norge er helt urimelig, etter vår mening. Nettopp derfor bør asylsøknader fra enslige barn ha en øvre behandlingsgrense. Blir ikke asylsøknaden ferdig behandlet i løpet av maksimalt to år bør barnet få opphold på humanitært grunnlag.
Venstre ønsker en human flyktning- og asylpolitikk, men vil ikke oppmuntre til at barn skal bli misbrukt som såkalte “ankerbarn”. For barn utgjør ett år i et miljø flere opplevelser og mer utvikling enn ett år i et voksent liv, og et barn integrerer seg fortere enn voksne. Derfor må ikke de humane hensynene til barnets ve og vel overtrampes for å unngå problemet med ankerbarn. Det er mulig å kombinere rask saksbehandling med riktig saksbehandling.
UNE har antydet at behandlingen av Ashok skal statuere et eksempel, men vi mener det kun er et eksempel på ansvarsløshet.