Sponheim tok utgangspunkt i det som var gjort under den forrige Regjering:
– Jeg har vært med på mange regjeringsskifter i Stortinget opp gjennom årene, men jeg har aldri opplevd en situasjon hvor den sittende regjering nær sagt to år inn i sin regjeringstid fortsatt bruker mesteparten av tiden til å snakke om den forrige regjering. Jeg skulle gjerne bare snakke om framtiden og ikke om fortiden — ikke fordi jeg har noe å skamme meg over når det gjelder fortid — men jeg vil gjerne være med på at historien blir rett skrevet. Derfor vil jeg kort minne om at den forrige regjering overtok en situasjon i 2001 som sentralbanksjefen kalte for norsk økonomi i ulage — renten steg, arbeidsledigheten steg.
Tøff jobb
Det var en tøff jobb å rette opp norsk økonomi. Da den sittende regjering overtok, hadde vi rekordlav rente og sterkt fallende arbeidsledighet. Det er en kjensgjerning ingen kan springe fra. Så kan man si: Var det bare den forrige regjering som gjennom skattepolitikk og annet bidro til dette? Nei, selvfølgelig ikke. Det var gode tider. Vi fikk veldig mye utenfra — en fantastisk pris på råvarer, billig import— men det er ikke noen tvil om at den økonomiske politikken kunne ha ødelagt de gode tider, i alle fall redusert effekten av de gode tider inn i norsk økonomi. Det var nettopp de gode tider som vi fikk gratis utenfra, kombinert med en helhetlig økonomisk politikk, hvor også skattelette var en viktig del, som gjorde at vi kunne skape de gode tider som finansministeren og regjeringspartiene nå tar en del av æren for.
Jobbetid
Sponheim understreket at det er det han kaller jobbetid i landet. Det er gode tider. Det er grunn til å glede seg over at det er gode tider. Samtidig er det slik at det er så jobbetid i landet at det er mangel på arbeidskraft mange steder. Det fører til noe som kanskje ikke synes så veldig godt, men som allikevel kan være litt skummelt, nemlig at en del bedrifter som ser framover, som ser i glasskula si og lurer på hva de skal gjøre nå, velger å vokse ute og ikke hjemme av frykt for arbeidssituasjonen i årene framover. De velger å flytte ut og de velger kanskje å ikke etablere ny virksomhet i Norge av frykt for at det ikke vil være tilgang på nødvendig arbeidskraft. Det er farlig på lang sikt.