Manglende handling nå kan gi seks grader økning av gjennomsnittstemperaturen ved utgangen av århundret. Da er det for sent å averge en katastrofe. Teorien om at utslippene må reduseres der det er billigst — altså i u-land — er i ferd med å bli en farlig sovepute for handling hjemme. De rike land står for ca. halvparten av de globale utslippene og slipper ut mer enn fire ganger så mye per hode som de fattige. Utslippene i vår del av verden må reduseres med mer enn 90%.
Kofi Annan sa på det siste partsmøtet i klimakonvensjonen i Nairobi i november i fjor at global oppvarming representerer tidenes største trussel mot menneskeheten. Varskosignalene har ikke manglet fra klimaforskerne de siste 20 årene og blir stadig sterkere. Men fortsatt øker utslippene både i den rike og fattige verden. Kyoto-protokollen er bare en bitteliten start. Selv om den overholdes til punkt og prikke, reduserer den bare oppvarmingen med mindre enn en tiendedels grad. De globale klimaforhandlingene i FN-regi ikke har gitt nødvendige resultater. For å komme videre oppfordret Annan statsledere, næringslivsledere og deg og meg til å vise mot og lederskap og gjennomføre tiltak nå.
Statsministerens lansering på Arbeiderpartiets landsmøte av klare og ambisiøse mål for hvor mye Norge skal redusere klimagassutslippene er et skritt mot slikt globalt lederskap. Men samtidig fremhevet han mulighetene for å betale for utslippsreduksjoner i andre land framfor å redusere utslipp i Norge. Velger de rike landene dette vil ikke klimaproblemet kunne løses. Nødvendige globale utslippsreduksjoner kan bare oppnås dersom rike land tar de største kuttene og fokuserer på dette som hovedstrategi.
Ifølge forskerne er grensen for hva vi kan tilpasse oss uten dramatiske følger en temperaturøkning på to grader. De siste rapportene fra FNs klimapanel viser at vi vil passere denne grensen i dette århundret. Tre grader er sannsynlig, og økning opp til seks grader kan ikke utelukkes. Vi går åpenlyst inn i en katastrofe. For å unngå dette sier forskerne at de globale utslippenene av klimagasser må reduseres med 50 — 80 % innen 2050. Klimapanelets rapporter representerer den beste kunnskapen vi har om globale klimaendringer. Det er imidlertid viktig å merke seg at klimapanelet bygger på konsensus mellom deltakerne. Konklusjonene svekkes ofte i sluttforhandlingene der landene i forhandlinger vedtar linje for linje et sammendrag av forskernes anbefalinger. Grønlandsisen ser ut til å smelte raskere enn tidligere antatt. Usikkerhet er videre forbundet med mulig reduksjon av evnen hav og land vil ha over tid til å til å absorbere CO2. Økt utslipp av metan fra tundraen i Arktis kan også aksellerere oppvarmingen. Disse usikkerhetsfaktorene kan føre til en øking av oppvarmingen utover klimapanelets prognoser. Med utgangspunkt i anbefalingene fra forskerene, samt usikkerheten og tendensen til konservatisme i anslagene, bør det ut fra et føre var prinsipp settes et globalt reduksjonsmål på minimum 80 % innen 2050. Dette vil tilsvare et gjennomsnittsutslipp på i underkant av 1 tonn per hode.
I dag står de de rike landene for ca. halvparten av de globale utslippene og har et gjennomsnittsutslipp på 14 tonn per person. De fattige landene slipper ut i overkant av 3 tonn per hode. For å oppnå en global reduksjon på 80% må altså både de rike og de fattige landene redusere utslippene betydelig. Og de rike må redusere vesentlig mer enn de fattige. For eksempel må de rike landene redusere utslippene med over 95% for komme ned mot ett tonn per hode i utslipp i 2050. Regnestykket handler nødvendigvis ikke om moral. Siden rike og fattige i dag slipper ut omtrent like mye totalt, vil det være umulig å gjennomføre de største reduksjonene i fattige land siden de slipper ut mindre enn en fjerdedel per hode sammenlignet med de rike. Verdens mest folkerike land som Kina og India bygger veien ut av fattigdom på bruk av fossil energi, og kullreservene er tilnærmet uendelige. Den beste kunnskapen vi har i dag om folketallet på jorda er at det vil stabilisere seg rundt 9-10 milliarder i 2050. Veksten vil i hovedsak komme i utviklingslandene. Å løfte denne befolkningen ut av fattigdom og samtidig unngå en klimakatastrofe, er den største utfordringen menneskeheten har stått overfor.
Denne kunnskapen tilsier at utslippskutt med siktemål på 90 % i de rike landene må iverksettes umiddelbart. Samtidig må det investeres radikalt mer enn nå i å hjelpe utviklingslandene til å kunne fortsette sin økonomiske utvikling med mindre bruk av fossil energi. Denne tosidige strategien må ikke paralyseres av teorier om at utslippsreduksjoner er billigst i utviklingsland. Kostnadene for disse tiltakene er betydelige men håndterbare. Stern-rapporten beregner årlige kostnader for å stabilisere klimagasskonsentrasjonen i atmosfæren på 500-550 ppm til rundt 1% av BNP. Dette representerer en dobling i forhold til førindustriell tid, men representerer et nivå det kan være mulig å leve med. Mangel på handling vil i følge rapporten være mer dramatisk, og ha en effekt på økonomisk og sosial utvikling som kan sammenlignes med verdenskrigene og depresjonen i 20-årene.
Til tross for den dramatiske mangelen på handling er det lys i tunnelen. Storbritannia har foreslått lovpålagte reduksjoner på 60% på hjemmebane innen 2050. Sverige jobber for å bli uavhengige av fossil energi i 2020. Store amerikanske selskaper som BP America, Caterpillar, DuPont, General Electric med flere har gått sammen med amerikanske miljøorganisasjoner i et "U.S. Climate Action Partnership" med målsetning om å redusere klimagassutslippene med 60-80 % innen 2050. Selskapene ber bl.a. Kongressen om å komme med reguleringer overfor industrien. De innser at de konkurrerer i et globalt marked som vil bli basert på lavutslipp, og at det er bedre for dem å operere i et hjemmemarked som hjelper dem til å innovere gjennom belønninger for utslippsreduksjoner. Og det handler også om et moralsk aspekt. Mange ledere av framtidens selskaper ønsker å stå på den riktige siden av historiske og sosiale endringer de ser kommer.
For Norge vil internasjonalt lederskap innebære å gå inn for 80 % utslippsreduksjoner innen 2050 som et forsvarlig globalt mål, lovbestemme reduksjoner i Norge på 80%, og være villig til å gå lenger hvis andre følger med. I tillegg kommer økt innsats i utviklingslandene. I samarbeid med norsk industri og forskningsmiljøene har landet råd til å ta på seg en historisk lederrolle uten å sette vår økonomiske utvikling på spill. En rolle som også vil være lønnsom på sikt. Lavutslippssamfunnet er framtidas marked. Og pionerer som har mot til å gå foran i en nødvendig historisk omlegging vil neppe sitte igjen som tapere.