Fremtidsdrømmene vi hadde som barn ble preget av den verden vi levde i. Fortellingene vi ble kjent med i bøker, på TV, skolen og hjemme farget fantasiene våre. Slik skapte ytringsfriheten og demokratisk åpenhet rom for drømmene om hvem vi ville være.
Vi som vokste opp på 1980-tallet opplevde en helt spesiell brytningstid. Vi beveget oss fra et ganske homogent samfunn til et samfunn som ble pådyttet pluralisme. Kanskje vi fikk kjenne litt ekstra på hva ytringsfrihet faktisk betyr?
Vi som gikk på skolen på 1980-tallet lærte mye om det som lærerne våre presenterte som norsk toleranse og demokrati. Siden vi var så heldige å vokse opp i et slikt flott og tolerant land som Norge burde det ikke være noen sak å puste og skape vår egen identitet.
Men vi lærte ikke så mye om at en av våre demokratiske verdier, ytringsfriheten, er avhengig av muligheten til å utvikle en egen individuell identitet. Vi ble lært at likheten var det største av alt, for, som i sangen, "inni er vi like". Det stemte imidlertid sjelden med bildene fra verden, ordene i bøkene og den hviskende, nesten revolusjonære stemmen i hjertet som sang om individualitet. Det burde ha vært unødvendig for oss som er 35 eller litt eldre å ha minner om hvor spennende det var å høre reklame i nærradioen da mediemonopolet sprakk. Eller hvor rart det føltes å få lov å gå i butikken etter klokken fem. For ikke å si å vokse opp i et samfunn hvor det å være sosialdemokratisk egentlig var det samme som å være norsk, som å kunne gå på ski og spise is på 17. mai.
Mange av oss følte et behov for å puste, og etter hvert som vi vokste opp reiste vi ut i verden, som utvekslingselever i USA, studenter i Europa og ryggsekkturister i Asia. Vi opplevde andre samfunn og ble kjent med folk som tenkte helt annerledes. Vi var sultne på å skape våre egne fortellinger og danne egne sannheter. Med fascinasjon oppdaget vi at jorden kan ha en annen farge enn hjemme og at himmelen ser helt annerledes ut der folk snakker et annet språk. Vi lærte at vi ikke bare kunne si hva vi ville, men også være hvem vi ville, oss selv.
Ytringsfriheten er en av demokratiets grunnsteiner. Den er en klassisk negativ frihet, en frihet som består i å ikke bli hindret i å gjøre noe, i følge filosofen Isaiah Berlin. Myndighetene skal forholde seg passive og ikke gripe inn. Rett til å ytre oss er imidlertid ikke noe verdt uten at vi også kan fylle vår identitet med egne meninger. Retten for alle til å ha et liv man har skapt selv, i den kulturen man kommer fra og (eller) velger er faktisk ytringsfrihetens virkelige betydning. Å ytre seg innebærer nemlig også å være noen.
Det er med andre ord den positive friheten som oppfyller ytringsfriheten. Positiv frihet er frihet til være noen, til å være sin egen mester, slik den er definert av Isaiah Berlin i boka "Four Essays on Liberty". Berlin står utvilsomt i John Stuart Mills tradisjon. Den britiske filosofen og politikeren John Stuart Mill mente at frihet var et verktøy til å skape det vi i dag vil kalle det gode liv. Det gode liv må alltid defineres av den enkelte selv, aldri av storsamfunnet. John Stuart Mill ble minoritetsvernets far med boken "On Liberty", som kom i 1859, 60 år etter den franske revolusjon.
Å slippe å være fattig, å ikke føle redsel, raust å bli oppmuntret til å tenke selv, å kunne føle frihet til å være og opptre som den man er, å ha én identitet, både ute på gaten og hjemme, mener jeg er den positive frihets innhold. Mens negativ frihet betyr en passiv ikke-inngripen fra samfunnet er positiv frihet noe vi aktivt skaper vilkår for. Offentlig velferd, sterke rettigheter for minoriteter og et åpent demokrati gir positiv frihet. Med en slik frihet for den enkelte og ansvar for hverandre kan vi bære frem en større, levende og demokratisk politisk kultur. Det er min drøm.
– Artikkelen stod på trykk i spalten “Refleksjoner” i Akers Avis / Groruddalen 18. april 2007