Utdrag fra: Venstres program for stortingsperioden 2005-2009
Norges ressursmessige rikdom og geopolitiske plassering krever forpliktende internasjonalt forsvarssamarbeid. Norges posisjon som energieksportør og forvalter av naturressurser i store havområder legger føringer for norsk sikkerhetspolitikk. Det er meget viktig at Norge er i stand til å hevde suverenitet, suverene rettigheter og utøve myndighet i norske områder.
Samfunnssikkerhetspolitikken har fått en mer fremtredende rolle i utformingen av sikkerhetspolitikken. Begrenset anslag mot samfunnssikkerheten er mer sannsynlig enn faren for mer tradisjonelle militære angrep. Denne typen anslag kan komme både fra statlige og ikke-statlige aktører. Det som skiller terrorisme fra alvorlig kriminalitet er intensjonen om politisk press. Handlinger som tidligere ble kategorisert som alvorlig kriminalitet, kan nå føre til krise med sikkerhetspolitiske dimensjoner. Samtidig har utviklingen medført økt fokus på beskyttelse av enkeltmennesket, menneskerettighetene og ikke minst retten til liv og personlig trygghet.
Norsk sikkerhetspolitikk må utformes slik at vi er i stand til å forsvare våre grunnleggende sikkerhetsinteresser, også sammen med våre allierte. De sikkerhetspolitiske omgivelsene vil i framtiden være mer diffus. Sikkerhetspolitikken må derfor ta høyde for et bredt og mer sammensatt risikobilde som kjennetegnes av glidende overgang mellom fred, konflikt og krig. Trusler kan oppstå og utvikle seg raskt og uten særlig forvarsel. Ikke-statlige aktører kan true sikkerheten og trekke Norge inn i konflikter. En bredere forståelse av sikkerhetsbegrepet har stor betydning for de oppgaver militære styrker kan bli satt til.
Verneplikt
Dagens vernepliktsordning er ikke godt nok tilpasset det nye forsvarets behov. Framtidens norske forsvar krever færre, men bedre trente, mobile styrker med godt utstyr og trening i å samarbeide med våre allierte. I dag avtjener under halvparten av alle norske menn førstegangstjeneste, men det er likevel for mange i forhold til forsvarets behov.
Venstre vil basere det norske forsvaret på allmenn verneplikt, men går inn for en omlegging av verneplikten. De fleste vernepliktige bør avtjene 100 dagers effektiv tjeneste, mens andre kan velge en lengre tjeneste med økt økonomisk kompensasjon. Verneplikten må også gi soldatene studiepoeng og pensjonspoeng. Dette vil kunne sikre forsvarets behov for bedre utdannede og trente soldater, som også er egnet til internasjonale oppgaver. Venstre vil at også andre enn de militært vernepliktige får delta i en norsk totalforsvarsstrategi. Dette må inkludere sivile vernepliktige, når det skjer i respekt for deres overbevisning. Siviltjenesten må få et mer fredsrelevant innhold, og Venstre vil utrede muligheten for å avtjene siviltjeneste som fredsarbeider i utlandet. Siviltjenesten reduseres til samme varighet som militærtjenesten. Venstre er i mot fengsling av militærnektere.
Internasjonal deltakelse
Venstre ønsker sterkere internasjonalt engasjement i forsvaret. Norsk politikk må ikke bare involvere seg i de konfliktene som trekker til seg stormaktenes oppmerksomhet. Vi vil prioritere operasjoner der hvor det humanitære behovet er størst. Det er samtidig nødvendig å styrke behandlingstilbudet for dem som har pådradd seg skade i internasjonal tjeneste.
Bruk av militære styrker for å løse humanitære oppdrag skal kun skje i ekstreme situasjoner, og hvor FN eller humanitære organisasjoner ikke kan arbeide i det aktuelle området. Oppdragene må utelukkende være humanitært og kunne gis upartisk og uten betingelser. I ekstreme situasjoner hvor militære må brukes til humanitære formål skal dette i første rekke omfatte gjenoppbygging av infrastruktur
De siste årene har norsk deltakelse i FN-operasjoner sunket. Venstre vil snu denne utviklingen. For Venstre er et FN-mandat en klar hovedregel for internasjonale operasjoner. Derfor må også NATO være svært restriktive med å igangsette fredsskapende operasjoner utenfor NATOs område dersom det ikke foreligger et FN-mandat. Militær intervensjon uten FN-mandat kan kun støttes i de mest ekstreme tilfeller, der en kan forhindre etnisk rensing og folkemord. En slik situasjon berettiget NATOs aksjon i Kosovo i 1999.
Venstre er klart negative til såkalt forebyggende krigføring som blant annet USA og Russland har innlemmet i sin utenrikspolitikk. Dette er i strid med folkeretten. For Venstre er det et grunnleggende prinsipp at alle ekstraordinære militære operasjoner som går ut over retten til selvforsvar må ha mandat fra FNs Sikkerhetsråd.
Venstre vil ha obligatorisk opplæring om folkeretten for mannskaper som skal ut i internasjonal tjeneste. Alle som tas til fange i forbindelse med krig eller væpnet konflikt har rett på beskyttelse, human behandling og snarest mulig få klarlagt sin fangestatus. Dette gjelder også for de som omtales som "ulovlig stridende" og terrorister.
I lys av det nye konfliktbildet er det behov for å forbedre sikkerheten og tilgang til sårbare grupper for FN og de humanitære organisasjonene. Dette er i første rekke et ansvar for partene i en konflikt, men det er også behov for internasjonale politiske tiltak som sikrer legitimiteten og integriteten til humanitært hjelpearbeid.
Våpen og nedrustning
Venstre mener at åpenhet er nøkkelen til bedre kontroll med norsk og internasjonal våpenhandel. Regjeringen må styrke rapporteringen til Stortinget om norsk våpensalg, kreve sluttbrukererklæringer fra alle land vi selger til, og stramme inn på kriteriene for hvilke land vi selger våpen til.
Enkel tilgang på våpen, særlig håndvåpen, gjør at konflikter lettere utvikler seg i voldelig retning. Norge er blant verdens 10-12 største eksportører av konvensjonelle våpen. Norsk våpeneksport må bare gå til allierte og andre land med sterke demokratiske institusjoner som ikke er i krig, ikke er truet av krig eller der krigsliknende tilstander råder. Ammunisjon må ikke inneholde radioaktive stoffer, som utarmet uran.
Venstre vil arbeide for internasjonal nedrustning. Målet må være en verden fri for kjernefysiske, biologiske og kjemiske våpen. Ikkespredningsavtalen må etterleves og utvides til å inkludere de tre statene med kjernevåpen som i dag ikke er med: Israel, Pakistan og India. Norge må være en pådriver for å få samtlige stormakter til å underskrive og iverksette den internasjonale prøvestansavtalen for atomvåpen. Norge må opprettholde de selvpålagte begrensninger innen NATO og arbeide for å oppheve NATOs strategi for førstebruk av atomvåpen.