Allemannsretten og tilgang til strandsonene

Borgerne har en rett til naturopplevelser, til å ferdes fritt og til å høste av naturens overskudd gjennom jakt, fiske, sopp- og bærplukking. Målet er at en i minst mulig grad må betale for naturopplevelser. Denne generelle allemannsretten må likevel ikke være til hinder for at grunneiere og organisasjoner kan legge til rette for bruk av natur og kunne ta seg betalt for slike tjenester.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 18 år siden.**


Utdrag fra: Venstres program for stortingsperioden 2005-2009

Venstre vil øke grensen for at barn skal kunne fiske gratis i elver og vann til 18 år. Venstre vil gi kommunene frihet til å begrense bruken av snø- og vannscootere. Bymarkene er verdifulle naturområder, og her trengs en mer aktiv tilrettelegging slik at ulike former for arealbruk, sykling og turgåing ikke kommer i konflikt.

I de sentrale strøk av landet, Østlandet, Sørlandet og Sør-Vestlandet, er det et økende press på strandsonene. Her må allemannsretten gå foran andre interesser. Et gjennomgående prinsipp er å bygge på innsiden av kyststripen, mens denne skal ligge som et fellesgode mot sjøen. I motsetning til de sentrale strøk, må de mer tynt befolkede kommunene fra og med Sogn og Fjordane til den norsk-russiske grensen ha langt færre restriksjoner når det gjelder utbyggingsprosjekter i strandsonen. Venstre ser at det i denne delen av landet er så stort areal strandsone i forhold til folketallet at allemannsretten ikke i særlig grad blir svekket selv om man åpner for en lempeligere praksis når det gjelder tilrettelegging for bolig- og næringsformål i disse områdene. Færre restriksjoner her vil være et godt distriktspolitisk tiltak. Også i disse områdene må imidlertid de attraktive strand- og kystområder bevares gjennom en langsiktig strandsonepolitikk, som sikrer naturverdiene både i fjordområder og i den ytre skjærgården.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 18 år siden.**