For tre år siden var det heftig diskusjon om eldstemann skulle få mobiltelefon i 7. klasse eller om han skulle vente til han begynte på ungdomsskolen. En av årsakene til restriktiv holdning fra oss foreldre var bl.a redsel for at sms kunne misbrukes. Sms var nytt og spennende og en kommunikasjonsform hvor man torde å si litt mer enn det som gjøres ved personlig kontakt.
For ikke mer enn et års tid siden, løp ungene opp trappa til rommet og sa: "jeg går opp til Petter jeg". Da løp de opp trappa, og Petter var der. Nå sier de også: "jeg går opp og snakker med Petter", og jeg hører de snakker. I neste øyeblikk hører jeg min sønn si: "Jeg stikker bare ned en tur, men er straks tilbake". Og hva er så rart med dette? Jo, at Petter ikke er hos oss lenger. Han sitter på pcn hjemme hos seg selv og det gjør guttene mine også.
Med ungdommer i huset har jeg nå beveget meg inn i en annen verden. En meget sosial verden for ungdommen, selv om de er alene på rommet. De treffes på Counter Strike (CS), msn, team speak (TS) og Ventrilo (VS) og sikker mye mer enn jeg har klart å oppfatte. Der får nye venner fra hele verden. De lager sin egen liste over venner de vil ha med i sitt sosiale nettverk på internett. Disse blir bedt inn til samtaler og spill. Lille Siljan er plutselig midt i smørøyet, helt på linje med alle andre steder. Kommunestørrelse og innbyggertall har ingen ting å si. Det som betyr noe, er kun at man har pc og bredbånd, og gjerne hodetelefoner, mic og web kamera.
Det er ikke bare treffstedet som er annerledes enn før. Språket er det også. Av og til skjønner jeg faktisk ikke hva mine barn sier. Jeg føler meg rimelig oppdatert, men her strekker jeg faktisk ikke til. Hva skal en mor svare når sønnen sier: "Jeg går og gamer cs". Eller: " jeg skal bare snakke med noen på VT" og da hører jeg ord som "loll", "omg" og "noob". Det er da jeg føler meg midt oppe et kulturkrasj, eller for ikke å snakke om generasjonskrasj.
Utfordringen for oss foreldre er å prøve og følge med i ungdommens verden slik at vi i hvert fall har litt oversikt over hvem de er sammen med og hva de gjør. Det klarer vi ikke hvis de voksne og ungdommen lever i hver sin verden, slik jeg til tider føler vi gjør nå. Kanskje jeg heller burde logge meg på msn å chatte med ungdommen under et kuult pseudonym eller nick name som de kaller det, istedenfor å skrive Venstre innlegg og kronikker? Min inntreden i en ny elektronisk verden er å blogge. Det holder nok for meg, en ting av gangen. Men pass dere unger. Neste gang er det kanskje mora deres som ber om å bli invitert til spillet eller samtalen på nett.
Det er viktig at foreldre prøver å få innsikt i hva ungene gjør. Jeg er redd utviklingen, hvis ungdom føler de har en hel verden for seg selv som foreldrene ikke klarer å være deltager i. Det setter store krav til at ungdommen selv skjønner hva som er rett og galt. At det er samme regler for oppførsel og grenser enten man sitter bak en pc skjerm, sender sms på mobilen eller er sammen med noen på vanlig måte.
Det setter også store krav til foreldre i å følge med. Det er lettere å følge med når vi kjører og henter de hos kamerater, enn når treffpunktet er via pcn på rommet.
Tonje Løwer Gurholt