Ordføreren svarte med et klart NEI.
Dette beklager Venstre på det sterkeste. Arbeiderpartiet styrer Vefsn kommune sammen med SV og SP. At miljøet ikke står på en høyere agenda er oppsiktsvekkende. Vefsn har mange miljøutfordringer og trenger en uhildet fagperson som kan miljø.
Vefsn Venstre publiserte føllgende artikkel i Helgeland Arbeiderblad:
Savnet av kommunal Miljøvernleder i Vefsn Kommune
Viktige miljøspørsmål i Vefsn Kommune trenger en uhildet fagperson tilknyttet kommunens administrative ledelse. For å kunne ta riktige politiske beslutninger i spørsmål som vil prege kommunen i lang tid framover, trenger politikerne en miljøvernleder som kan foreta en balansert framstilling av konsekvensene for miljø og helse ved store utbygginger som planlegges i kommunen.
“Staten delegerer – kommunene saboterer” er Rikets Miljøtilstand ifølge denne artikkelen fra Norges Naturvernforbund:
I forbindelse med Stortingsmeldingen om “Rikets Miljøtilstand” er det tre trender som mer enn noe annet preger norsk natur- og miljøforvaltning:
delegering av myndighet og ansvar for naturforvaltningen fra staten til kommunene
kommunal avskaffelse av kompetanse og prioritering av næringsspørsmål i kommunene
avbyråkratisering og redusert rapportering fra kommunene til staten vedr. delegerte arbeidsoppgaver
Summen av disse trendene utgjør en av de største trusler mot naturverdiene i Norge.
Kommunene er ikke i stand til å ivareta overordnede/nasjonale miljøinteresser, fordi de har for stor nærhet til de som blir berørt av ulike tiltak til å kunne ta uhildet avgjørelse
mangler miljø- og naturvernkompetanse og en kultur for å behandle bevaringsspørsmål
251 kommuner har kuttet ut miljøvernleder/-konsulent fra 1997 til 2000. Av disse har 117 kuttet ut stillingene, mens resten har redusert stillingen og/eller slått den sammen med en annen funksjon. Svært mange kommuner står således uten nødvendig kompetanse innen natur og miljøvern. Likevel får de statlige tilskudd som kompenserer for kommunenes overtakelse av ansvar for en rekke miljøsaker.
De kommunale miljøvernlederstillingene blir dels ansett for overflødige, dels som kontroversielle. Der miljøvernlederen arbeider med å “samle bilvrak og plukke ispinner” er det små konflikter, men også få betydningsfulle resultater. Der hvor vedkommende begynner å blande seg bort i arealforvaltningen, særlig spørsmål om verneverdig natur, blir det bråk. I Sigdal er det barskogvern som er den reelle grunnen til at kommunen kaster sin miljøvernleder, mens økonomien benyttes som påskudd. I de fleste av landets kommuner er primærnæringene en dominerende næringsvei, naturvern blir sett på som en hemsko for primærnæringsutøvelsen. Kommunen ønsker ikke naturvernets innblanding i primærnæringens interesser eller i kommunens “sjølråderett”. Naturvern blir mange steder aktivt motarbeidet.
I kommunene er de personlige båndene tette, og personlige relasjoner er ofte viktigere enn faglige argumenter og nasjonale hensyn. Det er ikke god kutyme å arbeide for vern av naboens skog, selv om den er unik.
Når kommunen ikke har en egen miljøvernleder eller — konsulent, og slår sammen naturvernansvaret med andre og tyngre arbeidsoppgaver, blir resultatet at natur- og miljøvern nedprioritert. Svært ofte legges miljøansvaret til skogbrukssjefen, som også har som oppgave å legge til rette for næringsmessig skogbruk, eller til teknisk etat som har ansvar for utbyggingssaker og tilrettelegging for næringsvirksomhet gjennom planarbeidet. Denne sammenslåingen av ansvar med områder av betydelige økonomisk interesse medfører ofte er en effektiv blokkering av naturverntiltak.
2 av 3 kommuner står uten den nødvendige kompetanse for å ivareta natur-hensynet. Naturvern og naturforvaltning er et omfattende fag, med behov for formell og praktisk kompetanse, og ofte med divergerende verdier og interesser i forhold til næringsmessig utnyttelse av arealer og ressurser.