Av Per A. Thorbjørnsen, gruppeleder
Regjeringen hadde muligheten i forbindelse med nedleggingen av Braathens-verkstedet på Sola og nå fusjoneringen mellom Statoil og Hydro. Men så langt har vi knapt sett at de har satt valgflesket ut i praktisk politikk.
Det har ikke vært Venstres prosjekt å fusjonere Statoil og Hydro. Det har ikke vært Venstres politikk å love mer aktiv eierskapspolitikk i virksomheter staten eier. Fusjonen og kaoset rundt navn, hovedkontor og plasseringen av internasjonalt kontor er regjeringen Stoltenbergs ansvar. Regjeringen kunne stoppet fusjonsplanene. Det var bare å benytte et snev av aktivt statlig eierskaspolitikk. Fusjonen er tvert i mot ønsket av regjeringen. Alt tyder på at innretningen på fusjonen fra dag én vedrørende navn, hovedkontor og internasjonalt kontor er velsignet av statsministeren og olje- og energiministeren. Statsministeren har faktisk uttalt at fusjonen har vært hans kongstanke, — og da blir selvsagt enhver endring i fusjonsavtalen bare for kosmetikk å regne!
Jeg har fått med meg fra Senterpartiets landsmøte i helgen at oppskriften på at staten skal gjøre deg lykkelig er at du har en trygg og spennende jobb. Jeg antar at de hundrevis av tidligere ansatte ved Braathens-verksted på Sola hoppet i stolene da de leste avisene lørdag. Hvor i all verden var Senterpartiet og regjeringen da jobbene på Sola ble nedlagt? Regjeringen løftet ikke en finger for å redde de jobbene. Jeg er rimelig sikker på at Statoils ansatte mener de har en vel spennende jobb for tiden, men at jobben føles alt annet enn trygg. Fusjonerte selskaper har en lei tendens til å rasjonalisere. Jeg lurer på hva olje- og energiministeren mener når han i helgen hevdet at oljemiljøet i Stavanger ikke skal forvitre? Det er en lovnad som med respekt å meddele ikke ministeren kan gi noen garantier for skal holde om noen år. Det er løs retorikk. Det er løs retorikk når Åslaug Haga (Sp) snakker om spennende og trygge jobber når en ser hvordan regjeringen herjer på arbeidsplassene i Stavanger-regionen.
Politiske paradokser har stått i kø i denne prosessen. Det er et paradoks at mens regjeringspartiene sentralt på et tidlig tidspunkt godkjent fusjonen og dens innhold, mente tydeligvis regjeringspartiene lokalt at Stavanger stilte med blanke ark. Her skulle de tre viktigste elementene endres: Statoil-navnet var av viktig signalverdi for byen som oljehovedstad, hovedkontor var viktig for at andre oljeselskap og leverandørindustrien skulle bli værende her og internasjonalt kontor skulle i all hovedsak være knyttet til hovedkontorets plassering.
Men de lokale rødgrønne politikerne gjorde etter min mening en kardinalfeil i sin sentrale tilnærming: De gikk ut individuelt og rapporterte offentlig individuelt. I det ene øyeblikket var det stor forståelse for Stavangers synspunkt i regjeringen, i det neste øyeblikk var saken blitt til et mareritt for Senterpartiet lokalt og to dager senere var det samme partiet fornøyd med olje- og energiministeren! Arbeiderpartiet skrev åpent brev til Jens. Denne hver for oss-taktikken kom til overflaten da lederen av Senterpartiet i Rogaland svarer på spørsmål fra Stavanger Aftenblad om det er Arbeiderpartiet lokalt som sliter med gjennomslag sentralt: Kvadsheim svarer slik: — Jeg er ikke trygg på om Odd Kristian Reme (Ap) og Lars Anders Myhre (Ap) har gjort jobben sin. Det er nesten som jeg blir provosert på de to lokale Arbeiderparti-representantens vegne. Hva er det Senterparti-representantene prøver å formidle? De kan umulig ha skjønt at det å sitte i regjering er et samarbeidsprosjekt på godt og vondt! Det har vært vanskelig for oss andre å se om de rødgrønne politikerne enten de sitter i kommunestyrer, i fylkesting eller er rogalandsrepresentanter, har hatt en samlet plan mot regjeringen og fusjonsfølgene. Mye tyder på at tilnærmingen sentralt har vært individuell framfor et kollektiv framstøt! Det har vært gode enkeltinnspill spesielt fra Aps Odd Kristian Reme. Men hvor er det kollektive framstøtet mot konsekvensene av fusjonsplanene? Så lagt er det ordfører Leif Johan Sevland som forbilledlig har stått for og samkjørt så langt rå er!
Engasjementet har virket som et klassisk spill for galleriet. Det er en lokal kamp mot politiske intensjoner som statsminister og olje- og energiminister har akseptert. Det betyr at de lokale rødgrønne ikke kjemper mot konsernsjefene Lund og Reiten, men mot sine egne sentrale politikere. Det går mot innspurten av Stortingets behandling av fusjonsplanene. Det er mye som står på spill: Forskningssjef Martin Gjelsvik tror at Statoil flyttes bit for bit fra Stavanger og at Stavanger-regionen må allerede nå innstille seg på en energiframtid uten Statoil (Stavanger Aftenblad 14.mars 2007 ). Det er de rødgrønne i Rogaland og Stavanger-regionen som primært kan sikre at reelle hovedkontorfunksjoner blir lagt til Stavanger og at internasjonal avdeling havner på Forus. Det er ganske enkelt: Det skal bare brukes noen gram av valgflesket fra 2005 — altså et snev av aktivt eierskap.
Ansvaret er de rødgrønnes: Fusjonen er ikke Venstres konstruksjon — den er regjeringens! Venstre har ikke tatt initiativet til et betydelig mer aktivt eierskap i statlige bedrifter — det har regjeringen!
Men sannsynligvis har regjeringen nettopp brukt eiermakten til å godkjenne fusjonen mellom Statoil og Hydro. Det hviler ingen avklaring i at oljeministeren i helgen har sagt at Stavanger skal ha hovedkontoret — han har ikke nevnt et ord om hva det betyr i praksis.
Det er et stortingsvedtak på at Statoil skal ha sitt hovedkontor i Stavanger — i navnet og gagnet! Det må et aktiv stortingsvedtak til for å endre det! De neste ukene blir avgjørende. Det er åpenbart at det er i denne regionen all hovedaktivitet til det nye selskapet skal ligge. Det er i denne regionen selskapet har best forutsetninger for å møte både dagens og morgendagens energiutfordringer! Det er Stortinget som skal forstå dette.