Håkon Hubred er den ene mot de mange, det store mektige VI, han minner noe om hovedpersonen i Hans Falladas berømte mellomkrigsroman, "Hva nå lille mann", hvor hovedpersonen Pinneberg kjemper sin intense kamp for å beholde sitt levebrød for seg og sine. Det er en ujevn kamp, det er som en fotballkamp hvor motstanderen har alle elleve, pluss begge linjemennene — minst — på sin halvdel, mens du selv stiller med mindre enn halvparten og de fleste av disse er skadet.
MENS DU SLIPPER TIL PÅ BANEN
så gjør ikke Hubred det helt — enda. Han har fått kommet innpå i pausen. Det er i seg selv megetsigende for makt, maktbruk og maktforhold at han bare får slippe til i pausen, mens hans motpart får flere timer, hele kampen, til bak lukkede dører — i en folkevalgt forsamling (!) — å snakke om ham og saken uten at han selv er med eller er representert. Tenk om en fotballmotstander hadde blitt behandlet slik?
MEN, MEN, MEN,
det er likevel et annet aspekt, en annen innfallsvinkel som bør oppta oss mest – nå. Det er det faktum at Hubred har fått kommet inn på den politisk folkevalgte banen i det hele tatt. Det er en milepæl for mannen, det er en viktig delseier, det har gitt ham en mulighet til å få fremføre sin sak uten at noen maktmennesker har kunnet lukke dørene. Riktignok langt kortere innpå enn motstanderen, men dog, det kan være starten på noe mer.
Det er grunn for alle som er tilhengere av åpenhet, av direkte tale, av behovet for og retten til å varsle om forhold man finner utiltalende eller uholdbare, til å glede seg stort over dette. Det er også grunn til å være takknemlig.
EN HELT SPESIELL TAKK
må gå til Hubred selv. Han har vist en enestående styrke, tenk om norsk skole hadde flere slike sterke, uredde personer som han, da hadde vi i alle fall ikke toppet bråk-i-klassroms-statistikken i OECD-område slik vi nå gjør. At mannen ikke er knekt, er et lite under. Men det er også grunnen til å takke andre, jeg skal begrense meg til en her. Det Stein Frøysang (V) som har fremstått som en rettskaffen og uredd prinsippfast politiker i denne sak, til tross for at han møtt mye motstand. Det er slike politikertyper, uavhengig av parti, man skal se opp til. Det finnes andre som ikke har opptråd med samme rakryggethet, det skal jeg la ligge til en mulig annen anledning.
HUBREDS SAK ER VIKTIG
Hubreds sak er viktig fra flere synspunkt sett. Han fører en kamp for retten til å ytre seg, for plikten til å ta ansvar og handle etter egen overbevisning, det som ideelt sett burde være alles plikt å gjøre. I virkeligheten er det ikke slik, de fleste trekker seg unna, ønske om eget velbehag er for stort. Desto viktigere blir de som tør stå fram. Dessuten har saken en klar politisk dimensjon, den dreier seg om individet mot kollektivet og hvor det store kollektivet bruker sin langt større makt til bokstavelig å lukke dører. Dette bør vi ha i mente når vi stemmer til høsten.
RETT TIL Å SI FRA
Endelig dreier det seg også om (offentlig) ansattes rett og plikt til å kunne påpeke forhold de finner uheldige og som angår flere. De bør lyttes til, ikke klubbes ned slik som med Hubred og Jørstad. (For all del, jeg tror ikke det er verre i Hedmark enn andre steder, det synes heller å være del av en ukultur som har spredd seg over hele landet).
GRANSKNING
Nå går veien til granskning videre. Det bør ikke bli en hekseprosess i den ene eller andre retning, men en klargjøring så langt det lar seg gjøre av hva som faktisk har skjedd når, hvor og av hvem. Inntil da gleder vi oss over at Hubred har fått slippe til på den banen hvor makten ligger og granskning kan besluttes.
Leserinnlegg i Hamar Arbeiderblad 15.mars 2007, Einar Kr. Steffenak, Ilseng i Stange