Er noen villig til å snakke om verdien ved kjøkkenbenken?
Til tider har Arbeiderpartiets hets mot kontantstøtten vært hinsides selve saken. Etter deres syn var hovedhensikten med ordningen å få kvinnene tilbake til kjøkkenbenken. Det var historieløst. Det er 60-70 år siden vi kvinner fikk lik rett til utdanning, og jeg vet ikke at noen år hjemme med barna var til hinder for å gå ut å få mer utdanning eller arbeid etter de årene. Det berodde på kvinnene selv, valget var deres selv om familieråd inngikk i planleggingen.
Jeg har ikke så ofte lånt øret til Arbeiderpartikvinnene på TV eller i radio, mest fordi jeg synes de sier det samme hver gang. Men det jeg tenker er at noen av dem må da ha sett, og forhåpentlig erfart, at tiden ved kjøkkenbenken hadde sin verdi?
Noen stikkord: Mamma, plaster på såret, ferskbrødlukt, en klem, stearinlys, trøst, den lille samtalen, koppvask og bollebakst sammen.
Pedagogikk? Tja, ungene tok etter, to-åringen følte seg mektig stolt.
Trygghet? Jeg vil tro det, grunnleggende trygghet å ta med seg inn i både barnehage og skole når den tid kom.
Men så fikk de vel ikke med seg sosialiseringsprosessen da? Jo da, det var noen hjemme og både stua og kjøkkenet var til å bruke, det var så vist ikke gjengrodde stier mellom husene.
Jeg hører motstanderne si at alt jeg har nevnt får barna i dag – i barnehagen. Jeg vet det, men mamma er mamma.
Det kan hende at det ikke er gammeldags å snakke om både verdier og verdivalg. Det er til å med mulig å gi ros til annerledes tenkende. Ett er hvertfall bombesikkert, de første par årene går veldig fort – og tida får vi ikke igjen…