En ideologi beskriver samfunnet slik det er og har en målsetting for hvordan det bør være. Den brukes som kompass for å ta seg fram i det politiske terrenget og vil være utgangspunkt for å ta standpunkt også i mange enkeltsaker.
Det har lenge vært hevdet at de gamle ideologiene er døde. Vi hører at liberalismen, konservatismen, sosialismen og kommunismen har gått ut på dato. Noen gjør et unntak for liberalismen som de mener er eneste ideologi som er igjen etter jernteppets fall. Det pekes på at landene i Øst-Europa gjorde spranget fra kommunisme til markedsliberalisme.
I Norge er det Venstre som er det liberale partiet. Lars Sponheim står fast ved slagordet “Fremtiden er liberal”. Men Venstre har ingen garanti for at nye liberale strømninger vil komme partiet til gode. De må i det minste konkurrere med andre partier. Høyre smykker seg nå med betegnelsen liberalkonservative og Fremskrittspartiet framstår som nyliberale eller liberalister. Sponheim og andre Venstre-folk vil få det travelt i valgkampen med å forklare forskjellen på liberalisme, nyliberalisme og liberalkonservatisme.
Vi vet at nyliberalismen stiller krav om mindre statlig styring og forfekter markedsliberalistiske synspunkter. Dermed bør vel nyliberalismen og Fremskrittspartiet passe som hånd til hanske? Vår tids forsterkning av de materialistiske verdier åpner for populisme og går godt sammen med nyliberalt tankegods.
Venstres styrke i kampen om de liberale velgerne er partiets ufravikelige liberale fundament som er prinsippet om at alle mennesker har like stor verdi, uavhengig av tro, kjønn, hudfarge og seksuell legning. Avvik fra dette prinsippet for å oppnå flere stemmer fører til populisme der veien ikke er lang til diskriminering og rasisme.
Gerhard Tornholm, Porsgrunn
Innlegget kan du også lese på trykk i VARDEN HER