Kjell Veivågs innlegg i bystyret 28. februar 2007:
Styring av rådgivningstjenesten i Oslo-skolen
Oslo, har som skoleeier, et daglig ansvar for 70 000 elever. I det ligger ikke bare at vi skal sørge for god undervisning, men også ansvaret for å gi den enkelte elev råd og veiledning, slik at hun og han kan mestre skoledagen og gjøre gode valg på veien inn mot en videre utdanning og en fremtidig yrkeskarriere.
Da Venstre i forbindelse med budsjettforhandlingene for 2006, tok opp rådgivningen i skolen, var det på grunn av mange meldinger, bl.a. fra elevorganisasjonen om at dagens ordning ikke fungerte godt nok. Den saken som er til behandling i dag, viser at dette var en riktig vurdering.
Byrådet har gjort et godt arbeid. Både den analysen som er foretatt og de forslag som er fremmet, legger til rette for at vi kan heve rådgivningstjenesten opp på det nivået den bør ha i en kommune som Oslo. Men det er samtidig slik at når vedtakene i dag er gjort, er det stadig et godt stykke vei å gå. Jeg vil kort peke på følgende:
Vi må ha tilstrekkelig kapasitet i rådgivningstjenesten. Dette gjelder ikke minst innenfor den sosialpedagogiske delen av rådgivningen, et tilbud som Venstre mener også skal gis i ungdomsskolen. Vi forutsetter at byrådet bruker de mulighetene som denne saken gir til å øke antallet stillinger og samtidig sørge for en både kreativ og effektiv organisering. Venstre stemmer ikke for AP, SVs og Krfs forslag om å sette måltall fordi vi ikke tror på den form for detaljregulering. Det gir sjelden mer enn økt byråkrati.
Vi må sikre at rådgiverne har tilstrekkelig kompetanse. Som landets største skoleeier har Oslo god anledning til å stille krav til høgskoler og universiteter om at rådgivning er et fagområde som skal prioriteres i etter- og videreutdanning.
Vi må sikre nærhet til arbeidslivet. Det forunderlig at mye av den kritikken som har kommet mot rådgivningstjenesten, gjelder at den i liten grad klarer å formidle reel informasjon om det yrkeslivet som møter elevene. Det må antas at det er en av årsakene til frafallet i yrkesfagene. Det er nærmest ubegripelig at det skjer i en by der omtrent alle sektorer av næringslivet kan nås med en trikkebillett. Dette må utdanningsetaten ta på alvor. Et av tiltakene kan være et sentralt karriereveiledningssenter, slik som komiteen har bedt om blir utredet. Her er det for øvrig en feil i komitéinnstillingen. Venstre skal være med blant forslagstillerne på dette punktet.
Til slutt, ordfører, vil gjerne understreke et forhold som er lite vektlagt i saken, nemlig at rådgivning i høg grad også handler om å lytte til elevene og arbeide sammen med hjemmet. Det er fint å ha som mål at det skal lages en karriereplan for alle elever. Men la oss endelig huske på at dette er elevens plan, ikke rådgiverens plan eller skolens plan. I det videre arbeid med å etablere en førsteklasses rådgivning, er det derfor god grunn til å drøfte tiltakene grundig med elevene og elevenes organisasjoner.