TA 10.12.2007
Året 1991
Jeg som trodde jeg var ung, og det er jeg vel for så vidt. Men tiden har forandret seg mye bare de siste 16 år. Bakgrunn for denne "oppdagelsen", er at jeg har tømt et rom i kjelleren for å frigjøre mer plass til ungdommene i huset. Rommet var fullt av esker med minner fra 1991. Det var det året vi tok opp lån til 14 % rente for å kjøpe eget hus og vi fikk vårt første barn.
En eske med Stil og Burda mønster. Og barneklær som joggedresser, skjorter, shortser og sengetøy sydd på egenhånd. Den gangen var det eksklusivt og for dyrt å kjøpe alle klær i butikken. Nå er det mye billigere å kjøpe ferdige plagg, og det mest eksklusive er å sy selv.
En eske med rester av gardinstoff, sammen med gardiner klippet, rynket og sydd på egenhånd. Det fantes knapt ferdig sydde gardiner i butikkene. Nå er det billigere å kjøpe ferdig sydde gardinfag, og det mest eksklusive er å sy gardiner selv.
Strikkeoppskrifter var arkivert i dokumentsamlere. Og esker var fylt opp med ullbukser, gensere, jakker og votter som er hjemmestrikket. Det var eksklusivt og for dyrt å kjøpe strikkeplagg i butikken. Nå er det mye billigere å kjøpe ferdig strikket plagg, og det mest eksklusive er å strikke selv.
Jeg fant kurver fulle med restegarn i alle mulige farger og tykkelser. Garn som ble til overs var sirlig nøstet opp for å kunne brukes til nye plagg. Selv strikketøy som var mislykket var rekt opp for å spare på garnet som var like fint.
Jeg fant esker med olabukser som ble tatt vare på for å bruke til lapper på tøy som ble hardt brukt. Jeg fant bukser og jakker med ødelagte glidelåser som var blitt lagt til side for å bytte glidelås. Nå blir slikt kastet, fordi en ny glidelås er like dyrt som et helt nytt plagg.
Jeg fant esker med LP plater. Alle med plastetui utenpå coveret. Det kjøpte jeg bestandig sammen med platene for at coveret skulle holde seg bra. Og coveret er like fint den dag i dag, men LP teknologien er helt "off". Selv om jeg også fant en LP spiller i samme opprydding, så er det ikke det ungdommen vil ha i sin nye stue. Nå er det dvd, cd, pc og ipod som gjelder.
I hylla sto fotoalbum på rekke og rad. Papirbilder som er limt inn sammen med tegninger og tekst. Den første hårlokken som er klippet av er limt inn sammen med bilder. Albumene er rett og slett et privat kunstverk å bla i. Dagens bilder er stort sett i elektronisk form på pcn. Kanskje til og med i et filformat som om noen år ikke kan hentes frem igjen for å se på.
En annen eske inneholdt brillebukser og blondeskjorter fra da jeg var liten i 1965. Disse plaggene ble tatt i bruk da jeg selv fikk barn. Gjenbruk 26 år etter. Tøyet var like fint og helt klart av en annen kvalitet enn hva bomullstøy er i dag.
Nå har jeg lagret mange esker med tøy fra mine sønner var små. Fortsetter utviklingen slik den har gjort frem til nå, er det meget tvilsomt om disse eskene noen gang blir åpnet når neste generasjon melder sin ankomst. Mye av forbruksmønsteret er snudd på hodet i løpet av disse 16 årene.
Men det er kanskje et lite håp. Fordi miljøvern er satt på dagsorden og avfallsmengde og forbruksvekst er en del av debatten. Det er ikke til å komme fra at vi for 16 år siden bruke mindre, kjøpte mindre og gjenbrukte mer. Dessuten hadde vi tid til mer. Tid til å sy, tid til å strikke. Kveldene i 1991 ble ikke brukt til å surfe på internett eller svare på e-post, fordi vi hadde ikke datamaskin hjemme.
Du synes kanskje jeg har vært vel nostalgisk nå og glorifisert tiden slik den var før. Det er ikke meningen, men jeg tror det er lurt å stoppe opp av og til for å se oss tilbake. Det er unektelig mye positivt som har falt bort i løpet av disse 16 årene. Vi mister noen verdier på veien i vår tid som er preget av høy fart, stort forbruk og materiell vekst.
TA 05.11.2007
Huff a mei, NSB
"Bestillingen kunne ikke fullføres". Har du fått meldingen før? Akkurat ferdig med hele prosessen og det eneste som gjenstår er å trykke fullfør bestilling. Da detter nettsiden ut. Får prøve igjen i morgen, tenker jeg. Det gjør jeg, og bestillingen av tur/retur billett til Oslo blir fullført, betaling blir gjort med Visa og kvittering sendt på mail. Dette er starten på en lang historie for å skaffe meg tur/retur billett med tog til Oslo.
For dagen etter, kjører jeg til jernbanestasjon i Skien for å skrive ut billettene. Jeg taster inn referansenummer og telefonnummer på billettmaskinen og venter at billettene skal skrives ut. Beskjeden som kommer frem på maskinen er: " Problemer med reservasjonssystemet. Kontakt oss på telefon 815 00 888". Jeg reiser derfra med uforrettet sak, og vil prøve igjen i morgen.
Neste dag kjører jeg til Skien igjen. Nå kan det vel ikke være mer surr for å få ut to tog billetter. Men, jo. Meldingen som kommer frem på billettmaskinen også denne gang er: " Problemer med reservasjonssystemet. Kontakt oss på telefon 815 00 888". Ja, nå skal jeg jammen ringe dere tenker jeg, for slikt går ikke an. Etter å ha slått nummer og tastet de tall jeg får beskjed om, kommer det en vennlig stemme i andre enden. Jeg forklarer mitt problem om at jeg nå har kjørt to ganger fra Siljan til Skien for å skrive ut billetter som jeg har kjøpt og betalt på nett. Men at billettmaskinen bare gir melding om at dere har problemer med reservasjonssystemet. Den vennlige damen fra NSB sier: "Kan du være snill å kjøre til Porsgrunn for å skrive ut billetten der." "Hva er det du sier? Nå har jeg kjørt to ganger fra Siljan til Skien for å få ut disse billettene, og nå ber du meg også om å kjøre til Porsgrunn. Det er helt uaktuelt", svarer jeg. Hun sier: "da må du prøve en gang til før du går på toget, hvis ikke det går må du si i fra til konduktøren. Jeg noterer at du har ringt og at betalingen er godkjent. Hvis konduktøren ringer for å sjekke, vil det være i orden. Når du kommer til Oslo, kan du skrive ut billettene der". Ja, vel sier jeg og er rimelig oppgitt.
Jeg prøver for tredje gang før jeg går på toget i Skien. Feilmelding: "Problemer med reservasjonssystemet. Kontakt oss på telefon 815 00 888". Ingen av de andre som sto rundt billettmaskinen fikk skrevet ut billetten sin heller. Til og med en konduktør kom for å prøve. Så da ble løsningen å gå på toget med en post it lapp med reservasjonsnummer og telefonnummer istedenfor billett.
Toget startet og konduktøren kom. Han sa jeg måtte gå ut når vi kom til Larvik for å skrive ut billett på maskinen der, ellers kunne jeg få problemer hvis det ble kontroll. Jeg sa at dette ikke er mitt problem. Jeg har bestilt og betalt tur/retur Oslo. Det er NSB som har problem. Ikke jeg. Konduktøren så oppgitt på meg og gikk videre.
Når vi kom til Larvik og toget skulle vente 4 minutter, ville konduktøren gå ut å skrive ut billett til meg. Han kom tilbake med billetten min. Men det var bare èn billett. Jeg sa at på dette reservasjonsnummeret er et betalt for både tur/retur. "Ja, jeg så det", sa han. "Det kom frem på skjermen at du skal ankomme Skien kl. 18.33 på retur, men jeg fikk uansett bare ut denne ene billetten". Jeg spør, "hva gjør jeg da?" "Du må prøve på en billettmaskin når du kommer til Oslo ellers må du snakke med de i informasjonsskranken der", svarer han. Jeg var rimelig oppgitt, og ønsket at denne håpløse historien om å få kjøpe tog billetter snart tok en lykkelig slutt.
Når jeg ankom Oslo prøvde jeg på billettautomaten slik jeg hadde fått beskjed om av NSB. Da var beskjeden på automaten: "Det er ingen billettreservasjon på dette nummeret." Nei, vel tenkte jeg. Ikke det. Da får jeg gå inn å snakke med de som sitter i informasjonen. Det gikk heller ikke. Der var det stengt, og ingen mennesker å snakke med.
Dette var mitt siste forsøk på å reise med tog på lenge. Selv om returen var betalt til NSB, gikk veien hjem via platform 12 og Grenlandsekspressen. På bussen satt en vennlig bussjåfør som jeg kjøpte billett av, ingen maskin med kryptiske feilmeldinger. Bare en hyggelig mann.
Erlig talt NSB. Det kan da ikke være så vanskelig å få ut billetter hos dere? Med slike opplevelser velger dessverre ikke folk å reise med tog. Det går rett og slett ikke an å levere et slikt produkt hvis man ønsker å være et konkurransedyktig og reelt transportalternativ.
TA 18.10.2007
Papirløst kontor?
Nå når en kommunestyre-periode er avsluttet, kommer tiden for opprydding på kontoret. Hyllene er fulle av papir både i papirsamlere og permer, men like mye i bunker på pulten og gulvet.
Etter fire år i diverse styrer og råd i kommunen, som aktiv i fylkeslaget og sentrale verv i Venstre så er behovet for å rydde i papirbunken meget stor før en ny politisk høst begynner. Jeg føler det papirløse kontor er fjernere enn noen gang, til tross for at mengden av elektronisk informasjon øker i rekordfart.
Vi kaster over 1 millioner tonn papir i året. Heldigvis har måten papiravfallet blir håndtert på endret seg. Fra at stort sett mesteparten ble sendt på fyllinga, så går nå mer enn 500.000 tonn av papiravfallet til gjenvinning. En tysk undersøkelse viser også at det er miljømessig bedre å resirkulere papiravfall til nytt papir, framfor å forbrenne det til energiproduksjon. Samt at det miljømessig er betydelig bedre å bruke papiravfall framfor tømmer til produksjon av nytt papir. Dette får være en god trøst, nå når jeg står midt oppe i et vanvittig søppelberg med papir.
Skrivemaskin er byttet ut med Pc. Brevet er byttet ut med e-post. Kopimaskin er byttet ut med skanner. Vi har elektronisk saksbehandling, elektronisk arkivering, elektronisk postbehandling, elektroniske søknader, elektroniske billetter, elektronisk faktura, elektronisk dokumenthåndtering osv. Og det ble spådd at det papirløse kontor ville komme som en følge av denne teknologiske utviklingen. For med dagens teknologi kan vi stort sett være på nett over alt og få frem den informasjonen vi ønsker på en skjerm. Men det viser seg at jo mer vi får av e-post, bilder og dokumenter elektronisk, jo mer skriver vi ut. Og at informasjonsstrømmen i tillegg er sterkt økende, er det vel ingen tvil om. Vi har mulighet til å minske papirmengden betraktelig, men likevel drukner vi i papir.
Sakspapirer har jeg ikke noe forhold til om jeg leser på en skjerm eller i en papirbunke. De kan jeg gjerne bare få på e-post. Men aviser derimot, er et unntak. Det er et papir jeg ikke gir slipp på. Det å lese i en papiravis gir meg en opplevelse som ikke kommer ved å surfe på nettavisene. Det er noe mer håndfast og en følelse av identitet og kultur. Jeg har rett og slett et forhold til papiravisene, som ikke jeg får via nett. Det spesielle er at den følelsen har jeg kun for lokalavisene. For Dagbladet og VG fungerer .no versjonen like godt.
Nå er det også utviklet noe som kalles en e-papirskjerm. E-papir regnes som morgendagens skjermteknologi. I Tokyo er nå de tradisjonelle reklameplakater på t-banevognene byttet ut med elektroniske plakater. Disse oppdateres jevnlig med nye bilder via et trådløst nett. Kanskje vi etter hvert vil bytte ut kommunestyrepapirene med et slikt e-papir som ligger på pulten vår i kommunestyresalen, hvor sakene kommer frem etter hvert som de blir behandlet? Så papir er ikke bare papir. Selv ikke i vårt distrikt hvor vi faktisk har produsert ekte papir.
Nei, jeg tror ikke på det papirløse kontor enda, men jeg ønsker meg virkelig et mer papirfattig kontor. Det jeg selv kan gjøre for å få til det, er i hvert fall å ikke skrive ut alt interessant jeg leser på nett. Jeg trenger heller ikke å arkivere både elektronisk og i papirform. Det handler om å endre rutiner. Bare ved det, sparer jeg nok mange hundre kilo papiravfall.
TA 23.07.2007
Gina, Gro og alle oss andre
Gina Krogh sto på barrikadene for kvinnesaken og likestilling på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Ut fra hennes liberale ideologi, kjempet hun blant annet for kvinnelig stemmerett som en av de universelle rettigheter. Samtidig som hun fremholdt at kvinnene også kunne komme til å spille en nyttig rolle i politiske spørsmål, spesielt når sosiale saker var på dagsorden. Det er fascinerende å lese om hennes kamp for oss kvinner nå over hundre år etter.
«Statsministeren, makten og mennesket», er en bok om Gro Harlem Brundtlands liv og politiske hverdag. Samt om maktkamp, personlige tragedier, sterke AP familier og bånd til LO. Men det er også en historie om hvordan kvinnen Gro har fått makt. Hun har satt sammen regjeringer med stor kvinnerepresentasjon som den største selvfølge. Hun har gitt kvinner tillit. Hun har gitt menn «bakoversveis». Hun har vist at kvinner og politisk makt er positivt både nasjonalt og ikke minst internasjonalt.
Svært mye er gjort i forhold til likestilling mellom menn og kvinner etter at Gina Krogh kjempet for likestilling på 18oo-tallet og Gro Harlem Brundtland på 1900-tallet. Likevel er det fremdeles ting å ta tak i også i nåværende århundre. Siden det snart er valg og vi er opptatt av politisk deltagelse, så er dette et eksempel hvor det gjenstår litt.
Grenlandskommunene Skien, Porsgrunn, Bamble og Siljan er et av fire kommunenettverk som har fått statlige midler til å være med i et fireårig prosjekt som kalles «Utstillingsvindu for kvinner i politikken». Prosjektet går blant annet ut på å sette i gang ulike tiltak som skal inspirere flere kvinner til politisk innsats, samt gi økt informasjon om hva politisk aktivitet går ut på. Vi håper at prosjektet skal gi oss mer kunnskap om hvilke premisser som er viktige for at kvinner ønsker å delta i lokalpolitikken, og hva som eventuelt er årsaken til at de ikke ønsker det. Prosjektet vil bli forankret i alle de politiske partier som er representert i våre fire kommuner. Slik kan alle gode ideer komme frem enten de er fra Venstre, Høyre eller alle de andre partiene. Her skal vi jobbe for samme sak, uavhengig av partitilhørighet.
Statistikk viser at i nåværende periode er 64,5 prosent av kommunestyrerepresentantene menn. 5 av 6 ordførere er menn. 72 prosent av gruppelederne for partigrupper i kommunestyret er menn. Så det er fremdeles en vei å gå for at kvinner og menn skal bli likestilt i viktige politiske verv. Til høstens kommunestyrevalg er 42 prosent av de nær 63 000 listekandidatene kvinner, så det er en mulighet for at vi i neste periode kan få en bedre balanse.
Kjønn bør ikke være det eneste utslagsgivende for å bli valgt til en viktig posisjon, men det er viktig med en representativ balanse. Fordi kvinner har en annen erfaring enn menn. Vi har et annet nettverk enn menn. Vi har andre prioriteringer enn menn. Vi bidrar på ulik måte og er innbyggernes ombudspersoner.
Jeg håper at vi som er med i prosjektet «Utstillingsvindu for kvinner i politikken» kan klare å inspirere flere kvinner til politisk deltagelse. Jeg håper vi skal klare å få frem hvor viktig det er at kvinner engasjerer seg og at de tør å si ja til posisjoner. Vi må ufarliggjøre det og vi må gjøre det mer attraktivt og letter praktisk å delta. Samtidig må vi få frem at det å prioritere politisk deltagelse er ikke det samme som å nedprioritere familien. Det er fullt mulig å kombinere dette. Sjakktrekket er å tilpasse aktiviteten etter det du til enhver tid har mulighet til.
TA 25.06.07
Musikk
Jeg er ingen ivrig musikkelsker i den forstand at jeg hører så veldig ofte på musikk. Jeg går alt for sjelden på konsert. Jeg har ikke Ipod eller MP3 spiller. Ikke har jeg musikk på mobilen min heller. Men jeg liker musikk, og jeg liker mye forskjellig musikk. Alt etter hvilke stemning jeg er i, eller hvilken situasjon jeg befinner meg i.
Riktig musikk til riktig tid, er en enorm opplevelse. Det kan sette meg i en mental tilstand som frembringer både glede, sorg — til og med tårer. Feil musikk på feil tidspunkt er en katastrofe. Det er direkte ødeleggende og skaper en sur stemning.
Det er kun ett gjøremål jeg er avhengig av musikk for å utføre. Det er husvask. Det trodde jeg egentlig var en sær greie av bare meg, men det er det visstnok ikke. En kamerat av min mann sa at når han hørte Åge Aleksandersen for full musikk i bunn av Snurråsen, da snudde han bilen og ventet med å reise hjem. For det var signal nok på at kona vaska huset, og best for han å holde seg unna.
Jeg er ikke bare avhengig av musikk når jeg vasker, men det må også være en helt spesiell musikk. Enten Hellbillies eller Gasolin. Det er ikke noe annet som nytter til grønnsåpebøtta med furunålslukt. Og jeg spør meg hvorfor
Gasolin plasserer meg tilbake til tenårene. Tankene går til jenterommet hvor jeg spilte Gasolin og Kim Larsen på den enkleste form for LP spiller man kan tenke seg. Jeg tegnet Gasolin logoer som jeg klipte ut og festet på genseren. Jeg husker den lyseblå og hvite Busnel genseren med Gasolinlogo på, som om jeg hadde den på meg nå. Jeg tegnet plakater med illustrasjoner fra LP cover og tekst fra sangene som ble hengt på veggen. Ofte kom dagboka også frem til denne musikken. Dagboka som fikk kjennskap til alle følelser en tenåringsjente har. Med "Hva gør vi nu, lille du" som favorittlåta, godt fulgt av "This is my life" som en god nummer 2.
Gasolin vekker svært gode ungdomsminner.
"I heard a woman singing her song
and it was good
and warm and strong
she made me cry I don’t know why"
Hellbillies plasserer meg tilbake i Ål i Hallingdal. Et sted jeg var mange ganger hvert eneste år i hele barndommen. Hos mormor og Beste (morfar) i øvre Ål. Tankene går til flotte barndoms minner hvor familien er samlet. Opplevelsesturer på bygdemuseet og blomsterturer i Kvinnegardslia og i bakken bak huset. Julefeiring med levende lys på juletre og påskefeiring med skiturer i fjellet. Fisketur med pappa i elva og bading i iskaldt fjellvann. Stemningen og lukta i peisestua til Beste og hjørneskapet han bestandig hadde fylt opp med godteri til jeg skulle komme. Hellbillies kommer fra Ål og synger på Halling. Med "Som eil lauv i eit vindkast" som favorittlåta, godt fulgt av "Den finast eg veit" som god nummer to.
Hellbillies vekker svært gode barndomsminner.
"Men når dyna varmar kring oss båe to
i mørke natta,
ska eg kviske i øyra ditt og svara på
koffår du æ den finast eg veit."
Når jeg hører på Gasolin og Hellbillies så kommer energien og arbeidslysten. Husvasken tar liksom ikke noe tid, selv om klokka viser noe annet. Tanken er et annet sted enn i vaskevannet og den sure vaskekluten, og tiden går derfor fort. Nå vil nok han jeg er gift med, smile litt når han leser dette. Han skulle nok ønske at han hørte både Gasolin og Hellbillies for full musikk i hjemmet sitt litt oftere
TA 25.05.07
Det spirer
Våronna er over for i år. For meg som er bykjerring og "måtte" flytte til en gård, er dette en spesiell tid hvor man fort lærer hva som betyr noe. Det ene er været og det andre er at traktoren går konstant. Ikke noe annet gjelder. Det er en form for unntakstilstand, akkurat som det er i skuronna.
Årets våronn har vært litt spesiell. Den eldste generasjon i familien har sluppet fra og den yngste generasjon har sluppet til. Det er fint å se at "gamle-bonden" følger med på at alt går som det skal og at neste generasjon lærer de riktige knepene. Både om pløyeteknikk av jorda og om fettsmøring av smørenipler på traktoren.
Gården har gått i arv.
Det spirer.
Jeg skjønte fort behovet for å lære hele prosessen med våronna. Jeg måtte forstå rekkefølgen på pløying, slådding, harving, såing og tromling. Helst skulle jeg også lære navnene på alle jordlapper, slik at jeg visste hvor det var ferdig sådd og hvor det gjensto arbeid. For når svigerfar spurte om fremdriften, måtte jeg kunne svare. I Siljan hvor jorda stort sett bare består av mindre teiger, er dette en utfordring i seg selv. Jeg kan bare nevne noen navn som Hegnebakken, Storslett, Øygarden og Traaet.
Før var gården hele livet for alle generasjoner. Det var her de bodde og det var her de hadde jobben sin. Gården var midtpunktet for gamle og unge. Alt ble utnyttet til det maksimale, enten det var jorda eller maten.
Det er fremdeles flott å bo på en gård, selv om livet på gården har forandret seg veldig. En gård på vår størrelse representerer ikke lenger den viktigste inntekten. Men den er det gode bosted. Jorda blir holdt i hevd i håp om at neste generasjon vil overta og fordi det skaper det landskapet vi ønsker å ha rundt oss. Et jordbruk som er i drift og vegetasjon som blir holdt nede, er slik vi ønsker å ha det. Dette er et viktig landemerke i hele Siljan. Et åpent landskap som svinger seg nedover Siljan elva fra nord til sør. Elva som på Gurholt slynger seg ut i "hølen". Et sted hvor beveren nyter livets glade dager, og hjelper til med å holde lauvtrærne nede.
Derfor er det også viktig at de som ønsker å drive jorda, faktisk får økonomisk mulighet til det. Når bonden ikke lenger har dyr som beiter, gror kulturlandskapet igjen. Når bonden lar jorda ligge brakk istedenfor å så, gror jordene igjen. Bøndene gjør noe med landskapet som alle setter pris på. Ikke minst de som ikke er bønder selv, men som bare nyter godt av bondens aktivitet i landskapet.
Nå er vi inne i den grønne tiden. Ikke bare for oss som er i Venstre. Ikke bare på den politiske dagsorden med økt fokus på klima og miljø. Men også ute i naturen. Tiden nå synes jeg er den vakreste, spesielt for åkeren. Det er før ugresset kommer frem og konkurrerer med kornet. Det er før de harde regnskyllende bretter åkeren flat. Det er nå åkeren ser ut som en grønn speilfløyel matte som varierer grønnfargen i vinden. At bjørka er ferdig med å spre sitt pollen setter bare en spiss på tilværelsen for en allergiker. Det betyr at jeg kan gå ut og nyte landskapet istedenfor å se det gjennom kjøkkenvinduet.
Det betyr mye for oss mennesker at vi trives i de omgivelsene vi bor i. Heldigvis har vi ulikt syn på det. For noen er det optimale å bo i blokk med mange mennesker rundt seg. Noen liker boligfelt og andre liker landet. Noen liker eneboliger og andre liker leilighet. Det er forskjellig, og det vil også variere ut fra hvilke livsfase vi er i. Heldigvis, for det er slik vi kan bo i hele dette landet. By og bygd. Kyst og fjell.
At jeg som typisk byjente skulle falle til ro på en gård på landet, er noe mine barndomsvenninner fra Kongsberg enda ikke forstår. Men jeg selv forstår det godt når jeg ser ut over tunet, åkeren og elva. En kaffestund på bryggerhustrappa med solnedgang over Siljanelva gjør dette helt klart for meg.
Det spirer.
TA 03.05.2007
Jeg er en blogger
"Dette er min første blogg. Jeg som aldri hadde tenkt å blogge, men nå er jeg her altså. Deltaker i nok en ny verden av informasjonssamfunnet." Slik beskrev jeg selv min inntreden i den nye verden for meg, "bloggens verden" i januar i år. Etter dette første blogg innlegget, har det blitt mange. Det jeg i utgangspunktet trodde var mer til bry enn nytte, har blitt til noe jeg virkelig liker.
En blogg, også kalt weblog, er en betegnelse på en oppdatert internettside hvor en person ytrer synspunkter og forteller omverdenen om det som skjer eller som opptar en. Det finnes mange typer blogger, f.eks politiske blogger, strikkeblogger og matblogger. Noen bruker blogg til å formidle et budskap. Andre bruker blogg som et tidsfordriv. Det er ekstremt stor forskjell på kvaliteten av blogg innlegg. Noen går journalister en høy gang. Andre egner seg ikke til offentligheten i det hele tatt.
Det er noe uformelt og avslappende med å skrive blogg innlegg. De er mer av personlig art, enn f.eks politiske innlegg skrevet på vegne av et parti. Det er helt klart at jeg ytrer meg på en annen måte og ofte om andre ting på bloggen min enn når jeg skriver et innlegg for Telemark Venstre. Dette er positivt, fordi man kan gi uttrykk for mer enn det man kan som valgt i ulike posisjoner. Bloggen min heter Tonjes Tenke Tank, og det forklarer i seg selv at det er et sted med utløp for tanker.
Men når det er sagt, så kan blogg innleggenes uformelle tone også være negativt. Det er mange blogg innlegg som er så preget av følelse og lite fornuft, at det ikke er lesbart. Jeg vil nesten kalle det pcns sms språk. Det er lettere å være direkte og dristig i sine utsagn på sms enn i en telefonsamtale. Akkurat slik er det med blogg innlegg også. Det er lettere å være direkte og dristig i sine innelegg på en blogg, enn i et leserinnlegg som signeres med en tittel eller fullt navn.
Kommentarene som kan sendes inn til blogg innlegg er også et eksempel på det. Svarene er kanskje enda oftere av sterkere lut enn innleggene, fordi her kan man til en viss grad være anonym. Det pålegger derfor redaktørene et stort ansvar, slik at bloggsider ikke blir misbrukt.
Jeg har tidligere skrevet i en annen kronikk om ungenes nye måte å være sammen på, nemlig via pcn. Budskapet mitt der var at ungene må ha tydelige grenser for sin oppførsel på nett, akkurat som i virkeligheten. I bloggens verden er det mer voksen deltagelse, men det frir oss ikke fra å ha tydelige grenser vi også. Ny teknologi skaper nye grenser. Vi må tilpasse oss de nye teknologiske muligheter med varsomhet og klokskap. Det gjelder enten det handler om informasjonsteknologi eller annen teknologi. Det er både bra og befriende å få utløp for sine følelser via et blogg innlegg, men det må aldri gå på bekostning av andre. Det er i hvert fall mitt blogg bud nr 1. En blogg er ikke et sted man kun skal få ut av seg frustrasjon.
En ting er å skrive blogg innlegg selv, men det er også interessant å lese andre sine blogger og kommentere de. Derfor har jeg forsøkt å få oversikt over andre bloggere. Det skulle vise seg å være en utfordring. Jeg trodde at det å manøvrere seg i jungelen av internettsider var vanskelig, men det er ingen ting i mot manøvrering i blogg landskapet. Vi har nettsteder som Bloggrevyen, bloggsoft, nettblogg, Depesjer og Sonitus og et ukjent antall andre som publiserer blogger. Jeg har ikke klart å finne tall på hvor mange nettsteder som enten kun er for bloggere, eller som har en bloggfunksjon i tillegg til annet.
Det betyr at hvis man virkelig vil være tilstede i bloggens verden, holder det ikke med å ha blogg på ett nettsted. Hvis man vil kommunisere med personer på konkrete nettsteder, må det opprettes blogg også der. Og det er da vi kan begynne å snakke om tidstyver, som jeg har skrevet om i en helt annen kronikk. Skal man være representert på mange bloggsteder, har man snart ikke tid til å prate med folk. Da har det godt for langt.
For å avslutte på samme måte som jeg startet: " Jeg som aldri hadde tenkt å blogge, men nå er jeg her altså. Deltaker i nok en ny verden av informasjonssamfunnet".
og jeg liker meg der.
TA 12.04.2007
Treffes på CS, VT og TS
Verden forandrer seg, og heldigvis for det. Men det er ikke alltid like lett å henge med i svingene på alle forandringer som påvirker hverdagen i en familie. Spesielt ikke med ungdommer i huset.
For tre år siden var det heftig diskusjon om eldstemann skulle få mobiltelefon i 7. klasse eller om han skulle vente til han begynte på ungdomsskolen. En av årsakene til restriktiv holdning fra oss foreldre var bl.a redsel for at sms kunne misbrukes. Sms var nytt og spennende og en kommunikasjonsform hvor man torde å si litt mer enn det som gjøres ved personlig kontakt.
For ikke mer enn et års tid siden, løp ungene opp trappa til rommet og sa: "jeg går opp til Petter jeg". Da løp de opp trappa, og Petter var der. Nå sier de også: "jeg går opp og snakker med Petter", og jeg hører de snakker. I neste øyeblikk hører jeg min sønn si: "Jeg stikker bare ned en tur, men er straks tilbake". Og hva er så rart med dette? Jo, at Petter ikke er hos oss lenger. Han sitter på pcn hjemme hos seg selv og det gjør guttene mine også.
Med ungdommer i huset har jeg nå beveget meg inn i en annen verden. En meget sosial verden for ungdommen, selv om de er alene på rommet. De treffes på Counter Strike (CS), msn, team speak (TS) og Ventrilo (VS) og sikker mye mer enn jeg har klart å oppfatte. Der får nye venner fra hele verden. De lager sin egen liste over venner de vil ha med i sitt sosiale nettverk på internett. Disse blir bedt inn til samtaler og spill. Lille Siljan er plutselig midt i smørøyet, helt på linje med alle andre steder. Kommunestørrelse og innbyggertall har ingen ting å si. Det som betyr noe, er kun at man har pc og bredbånd, og gjerne hodetelefoner, mic og web kamera.
Det er ikke bare treffstedet som er annerledes enn før. Språket er det også. Av og til skjønner jeg faktisk ikke hva mine barn sier. Jeg føler meg rimelig oppdatert, men her strekker jeg faktisk ikke til. Hva skal en mor svare når sønnen sier: "Jeg går og gamer cs". Eller: " jeg skal bare snakke med noen på VT" og da hører jeg ord som "loll", "omg" og "noob". Det er da jeg føler meg midt oppe et kulturkrasj, eller for ikke å snakke om generasjonskrasj.
Utfordringen for oss foreldre er å prøve og følge med i ungdommens verden slik at vi i hvert fall har litt oversikt over hvem de er sammen med og hva de gjør. Det klarer vi ikke hvis de voksne og ungdommen lever i hver sin verden, slik jeg til tider føler vi gjør nå. Kanskje jeg heller burde logge meg på msn å chatte med ungdommen under et kuult pseudonym eller nick name som de kaller det, istedenfor å skrive Venstre innlegg og kronikker? Min inntreden i en ny elektronisk verden er å blogge. Det holder nok for meg, en ting av gangen. Men pass dere unger. Neste gang er det kanskje mora deres som ber om å bli invitert til spillet eller samtalen på nett.
Det er viktig at foreldre prøver å få innsikt i hva ungene gjør. Jeg er redd utviklingen, hvis ungdom føler de har en hel verden for seg selv som foreldrene ikke klarer å være deltager i. Det setter store krav til at ungdommen selv skjønner hva som er rett og galt. At det er samme regler for oppførsel og grenser enten man sitter bak en pc skjerm, sender sms på mobilen eller er sammen med noen på vanlig måte.
Det setter også store krav til foreldre i å følge med. Det er lettere å følge med når vi kjører og henter de hos kamerater, enn når treffpunktet er via pcn på rommet.
TA 05.03.2007
Kreativ på tur
En av de fineste dagene i år var jeg på skitur i Silkedalen. Et meget passende navn på et nydelig fjellområde i Vinje. Fjellene ser virkelig ut som om de er dekket av et silketeppe. Som regel har jeg følelsen av å gå på E-18 når jeg er i Silkedalen, fordi det er mange som meg som synes stedet er flott. Denne dagen var det nesten ikke et menneske, og Silkedalen sto som et urørt og jomfruelig landskap så langt jeg kunne se. I slike situasjoner hvor naturen gjør så store inntrykk, blir jeg svært kreativ. Når jeg kom frem til der jeg ville ha meg en kopp kaffe og gubben ville gå lenger, hadde jeg så skrivekløe at jeg satte meg ned og skrev innlegg. I mangel av penn og papir, ble notatfunksjonen på mobiltelefon redningen.
Det er da jeg lurer på meg selv. Hvorfor blir jeg så kreativ når jeg er ute og går? Det er akkurat som hjernen har et filter som trenger rens i form av frisk luft, vakker natur og fysisk aktivitet. Når filteret er rengjort og bildene av naturen er på netthinna, kommer ideer, løsninger og ferdig skrevne Venstre innlegg igjennom som perler på en snor. Denne dagen ble det ikke Venstre innlegg, men tanker om den gode følelsen av å være på skitur. Og om hvordan den mektige naturen gjør meg kreativ.
På jakt etter årsaken til dette merkelige fenomen, kom jeg raskt innom begrepet hormoner. Ordet hormon kommer av det greske hormoain som betyr "sette i gang". Og det er nettopp det disse stoffene gjør. De setter i gang prosesser i kroppen.
Hormonet kortisol er kroppens skrekkdempende middel. Hormonet har fått kallenavnet "fobi-pilla" fordi det hjelper til med å skyve redsel unna slik at vi takler problemer konstruktivt, og holder hodet kaldt.
Hormonet oksytosin gjør deg tillitsfull. Dersom du er av den mistenksomme typen, bør du innta en dose oksytosin.
Hvis du er en av de som ikke klarer å slutte og spise i tide, kan hormonet leptin hjelpe deg. Leptin hormonet kan fortelle hjernen din at du er mett.
Kvinnelige hormoner gjør menn til gode forskere med ekstra lange pekefingre. Balansen mellom østrogen og testosteron bestemmer nemlig fingerlengden. Dessuten vil høye nivåer av østrogen lage gode forskere, fordi hormonene får den høyre hjernehalvdelen til å utvikle seg spesielt godt.
dessuten gir mye østrogen deg hodepine. Det er ikke bare en dårlig unnskyldning, gutter. Testosteron derimot, demper smerte.
Så til starten på innlegget Noe svar på hvorfor jeg blir kreativ av å gå tur, fant jeg ikke. Kombinasjon av fysisk fostring og det å finne løsninger på problemer eller skrive innlegg er i grunn praktisk. Så enten det ene eller andre hormonet som utløser dette, er i grunn det samme. Det er bare å konstantere at slik er jeg. Og skulle du lure på noen spesielle egenskaper ved det selv, så kanskje det antagelig et hormon som er årsaken. Hvis du f.eks har et ønske om å bli en rolig, tillitsfull, slank, trofast og smertefri forsker, er det bare å innta litt kortisol- oksytosin-leptin-testosteron, så burde det ordne seg.
God tur!
TA 29.01.2007
Har du litt tid?
Jeg har akkurat lest en artikkel om TID. Den starter slik: "Har du litt tid?". Tid er en av få faktorer som er helt likt fordelt i verden. Alle har den og alle har like mye av den. Uansett hvor i verden man bor, eller hvem man er. Tiden er din. Det er du selv som bestemmer hvordan du vil bruke den. I hvert fall til en viss grad. De som synes at de har for lite kontroll over sin egen tid, bør kanskje ta tilbake mer makt over den. Det betyr ikke at man skal bli lat, men at man prioriterer bruk av tiden sin annerledes. Jeg vil nå ha mer tid. Dvs mer tid kan jeg ikke få, men jeg vil bruke noe av tiden min på en annen måte. Jeg vil bruke mer tid på min største hobby. Partiet Venstre.
Det snakkes mye om livskvalitet og velferd. Dette er tema som oftest blir satt inn i sammenheng med materielle verdier og økonomisk vekst. Professor Thomas Hylland Eriksen påstår derimot at vi i Norge kan gå mye ned i lønn og forbruk og likevel opprettholde vår velferd og livskvalitet. Kanskje til og med få økt velferd. Det tror jeg gjelder for mange av oss, som ikke kan bli mettere eller trenger flere hus og biler. Velferd handler også om bruk av tid og det handler om å bruke den positivt.
Vi mennesker har behov for å realisere oss selv. Vi har behov for å oppsøke nye utfordringer. Vi har like mye behov for og leve for noe som av noe. Fast lønnsarbeid er ikke den eneste måten å realisere oss selv på. All tid som blir lagt ned i frivillige organisasjoner eller rett og slett brukes sammen med andre, er også verdifull tid. Kanskje mye mer verdifull tid enn den som brukes på mange møter. Det er selvfølgelig umulig å sammenligne. Poenget er at verdifull tid ikke nødvendigvis måles i penger eller effektivitet, men i opplevelser og personlig utbytte.
Vi lever i et informasjonssamfunn som gir oss mer av alt, og ved det mindre tid til alt. "Tidstyver" kaller professor Thomas Hylland Eriksen alle elementene i informasjonssamfunnet som stjeler av vår tid. Han sier at "informasjonssamfunnet er i ferd med å spise oss". Ove Mellingen skrev så sant i "sant og si": "når telefoner, mailer og sms tikker inn hele døgnet, blir dagen hektisk". Man trenger ikke engang være sjefredaktør i TA for å bli offer for disse tidstyvene. Selv ungene blir det, med sms, mms, msn, e-mail og chatting.
Det er ikke lenger mangel på informasjon, men en stor utfordring å sortere ut det vesentlige fra det uvesentlige. Det tar tid. Åpenhet og tilgang på informasjon er en viktig del av vårt demokrati, og samfunnsverdien øker med tilgjengeligheten. Informasjon er altså et stort gode, men vi må være mer bevisst på hvilke informasjon vi synes det er viktig å ta til oss. Ellers tar tidstyvene kontroll over tiden vår.
Hvis du har prioritert å bruke tiden din på denne kronikken, håper jeg den ga deg noen verdifulle tanker som var verdt tiden det tok å lese den. Hvis du ikke har prioritert å lese den, var det helt sikkert et like klokt valg i forhold til å ta styringen over din egen tid.
TA 03.01.07
En hyllest til rakfisken
I julen har jeg to konkurrenter til favorittretten. Ribba som blir laget etter oppskrift fra svigermor, er ett av høydepunktene. Selv om jeg er fra Kongsberg og ikke vant til annet enn fersk ribbe med sprø svor, har det aldri vært aktuelt å lage den på annen måte enn slik svigermor gjør etter jeg flyttet til Siljan. Oppskriften er fra før fryserens tid. Da man måtte salte ned maten for at den skulle holde seg. Ribba er nedsaltet fra begynnelsen av desember, vannet ut, kokt, fjernet svoren og så brunet. Et nydelig måltid, som gir julekvelden en god følelse av tradisjon og tilhørighet.
Likevel er vinneren rakfisken. Selvfisket av min mann, og pleid av de beste hender siden oktober. Renset, vasket, og lagt varsomt ned på en nyvasket "seng". Det er viktig med god og stabil liggestilling – på ryggen med hode frem. Prosessen gjøres med pinlig nøyaktig renslighet, langt unna sand og jord. Tenk om rakfisker-fruene fikk like god pleie som rakfisken. Da hadde befolkningstallet økt også i Telemarkskommunene!
Når du tar av lokket på butten, lukter det grusomt. Dunsten ligger i rommet lenge etter lokket er satt på igjen. Innholdet har vært igjennom en gjæringsprosess i minst 8 uker. Det føles som om det kommer ut av butten av seg selv. Bli med meg på et dykk i rakfiskbutten.
Rakfisk er gjæret ørret. Fisken modnes i butter med saltlake fra 8 uker og mer. Oppskriftene er individuelle og varierer også fra butt til butt. Temperaturen er en viktig faktor som påvirker prosessen. Under modningen blir det utviklet en blandingsflora av bakterier. Botulisme, en slags bakteriegift, er den største risikoen forbundet med rakfisk. Giften er dødelig.
Rakfisk er det like mange meninger om som politikk. Noe felles er det likevel. Rakfisken skal være smørevillig og frisk i fargen. Den serveres enten i kotelettstykker med poteter, kålrabistappe med gulrøtter, rømme og løk. Da er det en fullverdig middag. Et rakfiskmåltid egner seg like godt til et enklere måltid. Da foretrekker jeg den filetert på flatbrød med godt smør, rømme og løk/rødbetsalat. Som forrett eller nattmat, kan den fileteres og surres inn i påsmurte lefser sammen med rømme og løk. Skjæres så i kanapeer som holdes sammen av en tannpirker. Alt er helt nydelig og en kulinarisk opplevelse.
Det lille glasset ved siden av, setter en ekstra piff på smaksløkene. "Småtynne" kaller de det i Siljan Rakfisklag. En type aquavit har også blitt oppkalt etter rakfisken. "Oplandske Rakefisk Aquavit". Det sier vel nok om hva som egner seg best av drikke til denne eksklusive meny.
Den gangen jeg skulle hjelpe til med prosessen, så ødela jeg alt. De rødeste røyer fra Møsvann trang ny lake. Rakfiskeren selv var ikke hjemme og jeg skulle koke laken for han. Noe av finessene og grunnlaget for de individuelle oppskrifter, er hvor mye salt du har pr liter vann. Jeg målte opp helt nøyaktig det han hadde sagt, kokte opp, kjølte ned og helte over fisken. Etter en ukes tid spurte han hvordan jeg hadde kokt laken, fordi han ante uro. "Jeg tok akkurat så mye gram sukker pr liter som du sa, kokte opp og avkjølte", svarte jeg. "Sukker", brølte han. Det var den utstillingsfisken som skulle gitt han pokalen på årsfesten i Siljan Rakfisklag. Resultatet ble isteden et skikkelig kick for kompostbingen. Den gikk opp i rekordhøy temperatur.
I Siljan har de nemlig eget rakfisklag. Siljan Rakfisklag, kun beregnet på menn etter strenge opptakskrav. Heldigvis trenger de fruene til å kaste glans over årsfesten. Dommere ledsaget av en hoveddommer smaker på alle anonyme utstillinger. Fyller ut skjema for bedømming av design på utstilling og på fiskens smak, farge og konsistens. Med aspiranter, aktive rakere og generalrakere med dertil tilhørende sløyfer. Diplomer og vandrepokal til de dyktigste. Årsfest med god stemning på ekte rakfisk vis.
"Finst ‘kji maken te rakafisk, med lauk og lefse!
Ein luksusrett på ekta gamalt vis.
Eg vil påstå at rakafisk med lauk og lefse
er eit kjemisk produkt verdt ein nobelpris!"