Det er ikke nødvendigvis fordi vi lever i et samfunn hvor kristen tro består av ulike kirkesamfunn eller at vi lever i et flerreligiøst samfunn som fordrer et skille. Det er prinsipielt uriktig at en stat favoriserer en bestemt tro og det er prinsipielt uriktig at politikk og tro som helt ulike størrelser er knyttet så tett til hverandre. Kirkestatsråd Trond Giske sier også at "alle skjønner at det er prinsipielt uriktig å knytte en bestemt tro til Grunnloven", men mener at siden den "brede folkekirke funger så godt" må vi opprettholde ordningen. Det er politisk sett et veikt standpunkt. Trond Giske har her en forunderlig blanding av populisme og ønske om sosialdemokratisk kontroll over et trossamfunn.
Det er underlig at politikere kan mene at det er en politisk oppgave å sikre en bestemt tro gjennom en statskirke i Norge. Det er forunderlig at deler av den Norske kirke mener at det er en trossak å sikre kirken en politisk forankring i Grunnloven. Det er en blanding av Bibel og Grunnlov som det knapt er dekning for verken i kristendommen eller i de politiske ideologiske grunnsyn. Det er en blanding av politikk og tro som vi ellers reagerer på i andre samfunn vi ikke liker å sammenligne oss med.
En anakronisme er statskirkeordningen blitt kalt. Det er en god betegnelse når vi vet at anakronisme defineres som "en sak som ikke hører hjemme i den tid som skildres; foreldet synsmåte". Statskirkeordningen er tidsstridig og foreldet.
Det er "Gjønnesutvalget" som har lagt grunnlagt for høringsuttalelsen som bl.a. politiske fora, menighetsråd og kirkelige fellesråd nå har uttalt seg om. Gjønnesutvalget har lagt fram tre alternativer/ modeller:
1. Lovforankret folkekirke — egen kirkelov
Grunnlovens nåværende bestemmelser om statskirkeordningen oppheves. Den norske kirke blir et selvstendig rettssubjekt med egne styringsorganer og med selvstendig ansvar for alle saker som har med kirkens tro og virksomhet å gjøre. Biskoper utnevnes av kirkens egne organer på grunnlag av en bred nominasjons- og valgordning. Den norske kirke gis fortsatt en særlig tilknytning til staten gjennom en ny kirkelov gitt av Stortinget.
2. Selvstendig folkekirke — forankret i egen lov om trossamfunn
Den norske kirke skal ikke lenger være en del av statsforvaltningen, men etableres som et selvstendig trossamfunn på lik linje med andre tros- og livssynssamfunn. I dette alternativet framheves det at Kirken må betraktes og behandles som et trossamfunn og at politiske organer ikke kan bestemme noe som går på kirkens grunnlag, oppdrag og måte å framtre på ut fra sin egenart. Ordningen vil best ivaretar kravet om likebehandling for alle tros- og livssynssamfunn.
3. Grunnlovsforankret folkekirke
Alternativet medfører at dagens statskirkeordning videreføres innenfor dagens grunnlovsbestemmelser. Her hevdes det at dagens statskirkeordning best sikrer at den norske kirke er der for alle som ønsker det, og er den ordningen som best sikrer en tilstrekkelig lav terskel til at alle kan føle seg hjemme i kirken uansett trosengasjement. Det hevdes at Grunnlovens bestemmelser som angår kirken må videreføres, og en frykter at fjerning av paragrafene som omtaler den lutherske lære og de tilhørende ordninger, vil skape et konstitusjonelt tomrom vi ikke ser rekkevidden av.
For meg er dette forholdsvis enkelt: Tros- og livssynssamfunn skal være uavhengige av stat og verdslige styresmakter. Staten er en stat for alle borgere og skal ikke være bunden til en bestemt konfesjon. Men samtidig er det slik at selv om det er nødvendig med et skille, ser Venstre behovet for en bred og inkluderende folkekirke på Kirkens egne premisser, ikke statens! Verken vi aller andre kan vedta at vi skal ha en inkluderende folkekirke. Det ansvaret hviler på kirken selv og det er dåpen som er medlemskriteriet – ikke fødselen!
Forholdet mellom kirke, stat og folk i Norge har dype historiske røtter. Kirken har siden kristendommen kom til Norge formidlet evangeliet i Ord og sakrament, skapt fellesskap og vist omsorg, og er fortsatt en viktig verdi- og tradisjonsbærer i samfunnet. Det er ingen tvil om at Den norske kirke, avhengig av forholdet til staten står overfor store utfordringer: i en fortsatt bred og åpen folkekirke er det kirkens oppgave å feire gudstjenester, tjene mennesker og skape fellesskap på en måte som kan romme alle mennesker, og det er Kirkens eget ansvar å makte å være tro mot kirkens læregrunnlag men samtidig være på høyde med nye tiders utfordringer.
Jeg tror at de som er engstelig for at en selvstendig kirke ikke makter å forbli en folkekirke tar grundig feil. Det er ingen grunnlag å opprettholde statskirken fordi vi skal være engstelig for å ikke føles oss hjemme i kirken på juleaften. Kirken har sin egen kraft. Det er Kirken sitt ansvar å ivareta og utvikle dagens kirke. Det kan aldri bli et selvstendig politisk mål eller vedtak at vi skal en bred og åpen kirke. Det må vi våge å overlate til Kirkens medlemmer og de kirkelige organene.
Din tro er en privatsak og ikke et statlig anliggende. Din tro er et forhold mellom deg og din Gud – ikke et forhold mellom deg og kirkestatsråd Trond Giske. Tiden er overmoden for å skille kirken fra staten og dagens grunnlovsforankring. Kirken må etableres som er en fri og selvstendig folkekirke!