Hvilken vei EU skal ta i framtiden, vil være av stor betydning for Norge. EUs uavklarte stilling, både til seg selv og til omverdenen, ble satt på spissen i og med at arbeidet med en ny grunnlov strandet i 2005. Da sa først Frankrike og deretter Nederland nei til en framsatt grunnlov i forbindelse med folkeavstemninger. Etter en lengre og mye omtalt tenkepause er arbeidet med en ny grunnlov nå kommet i gang igjen.
Tysklands forbundskansler Angela Merkel har påtatt seg oppgaven med å få arbeidet med grunnloven på skinner igjen. Hun står utvilsomt overfor en svært vanskelig oppgave, da hun må forene sterkt ulike syn og interesser i EU. Målet er å få en ny grunnlov vedtatt i hele unionen før valgene av nytt EU-parlament og ny kommisjon i 2009.
Sentrale spørsmål er om EU skal utvikle seg i en føderal og overstatlig retning, eller om samarbeidet skal bli et frihandelsområde med et mellomstatlig politisk samarbeid. Eller skal vi få et EU med ulike hastigheter — eller kanskje et «EU à la carte» — hvor medlemslandene kan inngå forpliktende samarbeid på områder de selv velger? I tillegg har vi spørsmål om maktfordeling mellom små og store medlemsland.
Hvordan EU velger å organisere seg, vil i stor grad sette sitt preg på det framtidige Europa, ikke minst når det gjelder å fullføre arbeidet med å knytte sammen Vest- og Øst-Europa. Uansett hvilken tilknytningsform Norge har til EU, vil EUs framtidige innretning kreve en rekke tilpasninger fra vår side, og ikke minst påvirke hva slags forbindelser vi skal ha med våre nærområder i Europa.
Ikke bare EUs indre forhold, men også eksterne relasjoner vil spille en viktig rolle for oss. Jeg tenker først og fremst på hva slags utenrikspolitisk aktør EU skal bli i framtiden, noe EUs nye grunnlov må ta stilling til. Ser vi for oss et stort knippe land med ulike agendaer, eller vil de 27 medlemslandene klare å opptre koordinert med ett ansikt utad? Dette vil kunne gi EU stor internasjonal tyngde og innflytelse.
Jeg har valgt å innlede med disse overordnede spørsmålene for å understreke at EUs videre utvikling, med hensyn til både indre forhold og ytre relasjoner, vil være av stor betydning for Norge. Da det er usikkerhet knyttet til hvilken vei EU vil gå, mener jeg det er viktig med en løpende debatt om vårt forhold til EU.
Venstre ønsker her en bred, åpen og folkelig debatt. Vi ønsker bl.a. å belyse hvilke muligheter og hvilke begrensninger EUs videre utvikling gir oss, og hvordan vi kan inngå nye partnerskap med EU, bl.a. med hensyn til energi, og i nordområdene.
Sett i et slikt lys virker Regjeringens europamelding svært begrenset i sitt perspektiv. Meldingen er i realiteten en handlingsplan som forklarer hvordan Regjeringen mer effektivt skal arbeide med EØS-saker. Andre saksfelt, som Schengensamarbeidet og sikkerhetspolitikk, gis en kort omtale.
Regjeringen skal ha honnør for å dele sin EØS-handlingsplan med Stortinget. Jeg synes imidlertid det glimrer med sitt fravær når det gjelder å belyse de viktige og store utviklingstrekkene som er knyttet til EU. De vil i langt større grad kunne bestemme hvilken uttelling vi skal få av EØS-avtalen og vårt samarbeid med EU generelt, enn om vi på norsk side blir enda litt flinkere til å håndtere EØS-saker.
Jeg har lyst til å nevne at da Norge fikk lov til å gjennomføre et system med geografisk differensiert arbeidsgiveravgift, skyldtes det neppe norsk innflytelse i Brussel, men at det nye EU-landet Slovenia — med to millioner innbyggere — ønsket dette.
Den rød-grønne regjeringen skapte forventninger da den i Soria Moria-erklæringen varslet at den ville føre en «offensiv» europapolitikk. I europameldingen framhever Regjeringen at den er «ambisiøs» i europapolitikken. Jeg mener at disse forventningene ikke helt innfris med meldingen.
Alle norske regjeringer har siden EØS-avtalen trådte i kraft, hatt som mål å bruke mulighetene som avtalen gir på best mulig effektiv måte. For den rød-grønne regjeringen er det fornuftig å videreføre en slik linje, og den skal ha honnør for å ta nye grep som utvilsomt vil effektivisere behandlingen av EØS-saker i regjeringsapparatet, spesielt når det gjelder å gripe fatt i aktuelle saker på et tidligst mulig tidspunkt for å kunne øve mest mulig innflytelse på dem.
Det er imidlertid et langt skritt herfra og over til retorikken som forespeiler en «offensiv» og «ambisiøs» europapolitikk. Med en innbitt EU-motstander som koalisjonspartner ville det egentlig vært svært oppsiktsvekkende om Regjeringen hadde klart å forsvare bruken av disse ordene.
En positiv effekt av meldingen er at den har innledet en prosess hvor også Stortinget ser på sin behandling av EØS-saker. Jeg har i dette arbeidet vært fokusert på konkrete tiltak som fremmer økt åpenhet, informasjon om EØS-saker på et tidligst mulig tidspunkt, og å skille ut viktige og prinsipielle saker som krever en grundig politisk behandling i Stortinget. I tillegg bør Regjeringen løpende tilkjennegi sine EØS-prioriteringer overfor Stortinget.
EØS-virkeligheten for mange norske politikere er at de regelmessig får seg forelagt en bunke med EØS-saker med en omfattende saksdokumentasjon. Denne er for det meste av teknisk og byråkratisk karakter, noe som gjør det uoverkommelig for de fleste å komme seg gjennom bunkene. Det er dermed gått en viss automatikk i behandlingen av EØS-saker. Resultatet er at en lang rekke direktiver blir innlemmet i norske lover og forskrifter uten noen reell politisk behandling. I enkelte tilfeller kan ansvarlige politikere på denne måten unnlate å ta ansvar for de saker de støtter, men som de ikke ønsker å ta det politiske ansvaret for.
Dette stiller vårt folkestyre overfor store og nye utfordringer. Det har lenge vært vanlig å peke på EU når det gjelder å ha et demokratisk underskudd, men dette rammer også oss selv. Venstre har derfor gått inn for de nye tiltak som vil gjøre EØS-arbeidet mer åpent og tilgjengelig, og som styrker muligheten for medinnflytelse.
Alle som berøres av nytt EØS-regelverk, bør i utgangspunktet ha anledning til å gjøre sine synspunkter gjeldende — også de med små økonomiske ressurser.
Flest mulig bør delta i debatter om viktige EØS-saker. Saker av stor viktighet og prinsipiell betydning bør løftes opp og debatteres i denne sal i Stortinget.
Videre bør informasjonen som Regjeringen forelegger Stortinget om EØS-saker, være tilrettelagt slik at man raskt finner fram til de overordnede politiske og prinsipielle aspektene. Vi bør ikke lenger overøses med teknisk saksinformasjon. Den bør tas hånd om av rette faginstans.
Jeg ser fram til at fagkomiteene i Stortinget skal involveres mer aktivt i EØS-saker, bl.a. gjennom å få initiativrett og ved at Stortingets egen utredningskapasitet på EØS-saker skal forsterkes.
Jeg vil også peke på betydningen av at informasjon om EØS-saker bør komme til Stortinget på et tidligst mulig tidspunkt. Det vil da være mulig å føre en meningsfull debatt om disse før politikkutformingen i Brussel er ferdig. Senere i prosessen, når rettsaktene er i ferd med å bli ferdigstilt, er det i de fleste tilfeller for sent å ha noen innvirkning på dem. Venstre er derfor enig i at Regjeringens uteapparat i større grad må rettes inn mot å fange opp viktige saker på et tidlig tidspunkt.
I tillegg bør Stortinget ha en egen tilstedeværelse i Brussel, med en utsending på tjenestemannsnivå i tilknytning til Europaparlamentet, tilsvarende utsendinger fra andre nordiske lands parlamenter. Vedkommende bør ha som hovedoppgave å varsle Stortinget om viktige saker som kan komme.
Til slutt vil jeg understreke betydningen av at partiene på Stortinget har klart å lage en felles innstilling til denne meldingen. Det viser at det er bred enighet om EØS-avtalen. Dette understreker mitt poeng, at Regjeringens europamelding langt på vei bygger på europapolitikken ført av tidligere regjeringer.
Enighet og kontinuitet er en viktig forutsetning for å få størst mulig uttelling for EØS-avtalen.