Regjeringen var først tvetydig på dette punktet. Forsvarsministeren og utenriksministeren var ikke helt samstemte med hensyn til hvor streng denne bindingen skulle være. Statsminister Stoltenberg måtte derfor rydde opp. I går gjorde han det helt klart her i Stortinget at styrker ikke uten videre kunne omplasseres til sør. En eventuell omplassering må godkjennes av Regjeringen.
Koalisjonspartneren SV, hvis leder er Kristin Halvorsen, insisterte i går på at det er uaktuelt for Regjeringen å sende soldater til sør. Vi sitter igjen med et inntrykk av at selv i en krisesituasjon hvor NATO-styrker i sør akutt trenger vår hjelp, er det ikke gitt at våre soldater vil kunne komme våre allierte til unnsetning.
Dertil kommer at bruken av spesialstyrker er omgitt av hemmelighold i NATO. NATO har aldri fortalt hvor store styrkene i Afghanistan er, heller ikke nøyaktig hvor de er stasjonert, eller hva slags aksjoner de deltar i. Følgelig, hvis NATO ber om norske spesialstyrker til Sør-Afghanistan, vil det måtte skje uten at norsk offentlighet får vite det. Forsvarssjefen skal ha antydet at hvis SVs holdning er Regjeringens holdning, vil han bli nødt til å si nei til å sende norske spesialsoldater til Kabul.
Venstre ser alvorlig på dette. I forbindelse med NATOs toppmøte i Riga i slutten av november 2006 ble alle NATO-landenes stats- og regjeringssjefer enige om at deres styrker i Afghanistan kunne bli sendt til alle deler av landet i en krisesituasjon. Statsminister Jens Stoltenberg var selv med på å vedta dette.
Regjeringen legger nå opp til en asymmetri som på sikt ikke er bærekraftig. Norske styrker fikk bistand fra allierte styrker da de var hardt presset i Meymaneh i Nord-Afghanistan i februar 2006. Vi skal imidlertid ikke nødvendigvis komme dem til unnsetning hvis de skulle trenge vår hjelp, f.eks. i forbindelse med Talibans bebudede våroffensiv. SV sitter med en slags vetorett i denne saken, og det dreier seg her om et eksistensielt spørsmål for Regjeringen.
Dette viser hvor svakt Regjeringens sikkerhetspolitiske fundament synes å være. For å overleve må den gå på akkord med vår troverdighet som NATO-alliert og svekke den brede enigheten om sikkerhetspolitikk som har tjent Norge så godt i etterkrigstiden. Vi lever dermed i en slags sikkerhetspolitisk unntakstilstand, hvor en juniorpartner i Regjeringen er i stand til å legge tunge føringer for vår sikkerhetspolitikk — mot et uttrykt flertall her i Stortinget.
Jeg har lyst til å påpeke overfor SV at hvis vi må omplassere den norske spesialstyrken til sør, er det ikke snakk om å gå inn i noen langvarig offensiv operasjon eller videreføre USAs operasjon «Enduring Freedom», som jakter på Bin Laden. Det er snakk om å komme allierte til unnsetning. Med andre ord: Det er snakk om alliansesolidaritet.
Jeg har videre lyst til å minne om at dette ikke er NATOs krig, men en operasjon som FN har bedt NATO om å gjennomføre. NATO har et entydig mandat fra FN, en organisasjon som SV og alle vi andre i denne sal støtter. NATO utfører dermed dette oppdraget på vegne av verdenssamfunnet. Med andre ord: Diskusjonen om å sende norske styrker til Afghanistan er ikke mellom dem som ønsker fred, og dem som ikke gjør det. Den går på hvordan verdenssamfunnet kan bidra til å gi afghanerne et levelig liv og fremme stabilitet og fred i et urolig hjørne av verden.
Jeg er enig i at det ikke finnes noen ensidig militær løsning på konflikten i Afghanistan. Jeg er imidlertid sikker på at vi må satse på integrerte operasjoner med et militært, humanitært og utviklingsmessig element. Dette gjelder både i Nord-Afghanistan og i Sør-Afghanistan. Jeg vil gi Regjeringen honnør for å ha bidratt til å løfte opp det humanitære elementet i NATO, noe den også har gjort tidligere. Dette bør imidlertid ikke være noe Regjeringen gjemmer seg bak.
Jeg mener at vi alle bør ta inn over oss alvoret i det å sende unge mennesker ut i skarpe og farlige oppdrag. Dette aspektet må vi ikke glemme i diskusjonens hete. Vi diskuterer ikke fjerne og abstrakte størrelser, men forhold som kan være avgjørende for en lang rekke enkeltskjebner, både for dem som berøres direkte, og for deres pårørende.
Bakteppet for de siste dagers diskusjon om norske styrkebidrag er at utfallet av NATOs innsats i Afghanistan vil være med på å bestemme hva slags NATO vi skal ha i framtiden. Hvis NATO lykkes i Afghanistan — og det må de — ser jeg for meg en global aktør som fremmer fred og sikkerhet, og som kan ta på seg tilsvarende oppdrag for FN. I motsatt fall vil terskelen for «out of area»-operasjoner heves betraktelig, noe som vil kunne berede grunnen for en betydelig mindre kontrollert maktutfoldelse. Jeg tenker her på stormakter som ikke står tilsluttet NATO, og regionale aktører med egne agendaer. Jeg antar at ingen i denne sal, heller ikke i SV, ønsker en slik utvikling.
Jeg ser Mekka-avtalen som en svært gledelig utvikling i et område hvor det har vært langt mellom de gode nyhetene. Jeg vil derfor gi honnør til vertslandet Saudi-Arabia og alle andre som har bidratt til å få avtalen i stand. Den har satt i gang en svært positiv, men skjør prosess.
Mye tyder på at henvisningene i avtalen til de tre kravene som Kvartetten stiller før den vil anerkjenne en palestinsk regjering, er for svake. Disse kravene er å avstå fra vold, anerkjenne Israel og respektere tidligere inngåtte avtaler. For at en samlingsregjering skal få et levedyktig grunnlag og bli anerkjent av Israel, USA og andre viktige aktører, bør regjeringserklæringen som skal utarbeides de neste ukene, være tydeligere på at den vil innfri disse kravene. Venstre mener derfor at det bør opprettholdes et visst press på partene som skal forhandle fram denne regjeringserklæringen.
Samtidig forventer vi at også Israel etterlever inngåtte avtaler og sentrale FN-resolusjoner. Israel bør videre stanse annektering av palestinsk land og fjerne den folkerettsstridige muren inne på palestinsk område. Dette er krav som Kvartetten har stilt til Israel. Sist, men ikke minst forventer vi at Israel avstår fra vold.
Jeg håper at USA, Israel og president Abbas vil gjøre hva de kan for å følge opp mulighetene som Mekka-avtalen gir, i forbindelse med det planlagte møtet 19. februar. Da har de tenkt å innlede nye fredsforhandlinger. Hvis de ikke gjør det, kan det ta lang tid før en tilsvarende mulighet kommer igjen.
Jeg vil avslutte med nordområdene. Regjeringen har varslet at nordområdene er dens viktigste strategiske satsingsområde. Dette bidrar til å sette et nærområde i fokus, og imøtegår en kritikk som går på at norsk utenrikspolitikk i for stor grad har konsentrert seg om områder og problemstillinger langt unna Norge.
Regjeringen har bidratt til at begrep som «å styrke suverenitetshevdelse» og «å fremme våre interesser» har fått en ny plass i vårt utenrikspolitiske vokabular. Dette vitner om et ønske om i større grad å opptre som en realpolitisk aktør i nordområdene. Venstre ønsker en slik tilnærming velkommen.
Russlands militære styrkeoppbygging vil bidra til at den militære dimensjonen i nordområdene ikke bare rettes mot å overvåke suverenitet og ressurser i området, men å fremme russiske stormaktsinteresser langt utenfor nordområdene. Vårt forhold til Russland bør derfor bygges på samarbeid og fasthet. Jeg mener at Russland i utgangspunktet bør betraktes som en samarbeidspartner, og at vi bør være svært forsiktige med å trekke fram gamle fiendebilder, men jeg vil understreke at vi bør si tydelig ifra når det gjelder menneskerettigheter i Russland, uten å skule til våre økonomiske interesser.
Helt til slutt: Midt i diskusjonen om våre nærområder må vi ikke glemme de menneskelige lidelsene i Darfur og Sudan og den innsats Norge må være pådriver for i dette området.