"Det må bli mer lønnsomt å jobbe" — dette er et politikerforslag for å redusere antallet uføretrygdede. Politikerne bekymrer seg over økningen i antall uføretrygdede, og kommer med stadig nye forslag som ikke fører til ønskede resultater. Tallet på uførepensjonister har økt jevnt over mange år — fra 2001 til 2005 var det en økning på 34 000. Siste år er økningen på 8000 ifølge nyhetene. Myndighetene har klart fokus på dette som et problemområdet, men har tydeligvis ikke klart å finne gode løsninger.
Som terapeut som følger mennesker inn i de uføretrygdedes rekker, er det ikke så vanskelig å se at uføretrygding dreier seg om mer enn arbeidsmoral og individuelle helseproblemer. Det dreier seg om trivsel på arbeidsplassen, følelse av mening eller ikke mening i arbeidssituasjonen, følelse av manglende mestring, mobbing, og ikke minst stress og utbrenthet. I den siste gruppen befinner det seg mange kvinner, som har vært mer enn samvittighetsfulle, som har hatt usedvanlig høy arbeidsmoral, som har følt seg sviktet og ikke verdsatt i perioder med innskrenkninger og rasjonalisering.
Enkelte bedrifter har praktisert ordninger der de har sagt opp alle sine ansatte for å la dem søke sine jobber på nytt. Dette er muligens en lur bedriftsøkonomisk ordning, men det er samtidig en ordning som fører til demoralisering, og tap av lojalitet fra arbeidstagernes side.
Arbeidstagere som har stor innflydelse på sin arbeidssituasjon, er mindre syke enn arbeidstagere som har liten innflytelse. I et arbeidstagerforhold er det viktig å føle seg respektert og verdsatt. Det er viktig å føle at en trives og at det en gjør er meningsfullt. For mange ligger belønningen i langt mer enn den lønn en får for arbeidet — arbeidet er eksistensielt viktig for mange, det forbindes med stolthet, tilhørighet, lojalitet, samhold og mestring.
Det er svært få som ønsker seg uføretrygd. For de fleste forbindes dette med tap av tilhørighet, man føler seg satt utenfor allerede i sykemeldingsperioden. Man føler seg prisgitt et fremmedgjørende system av rapportering og kontroll som del av trygdesystemet. Uføretrygding kan i mange tilfeller føles som en befriende løsrivelse fra en opplevelse av å bli mistenkeliggort: "er du virkelig så syk?" Det er mange grunner til at kandidater for uføretrygd opplever at det er umulig å gå tilbake til den jobben en har hatt. Mange kunne klart en annen jobb, men opplever at det ikke er bruk for dem, eller at de blir tilbudt jobber som de ikke har noe forhold til.
Det har vært mange omstillinger og omorganiseringer i arbeidslivet de siste årene — disse har ført til mange ofre, mange lever nå på uføretrygd. Årsaken til uføretrygding forstås som individuell sykdom. Diagnosen kan være depresjon — ikke fordi de uforklarig rammes av en sykdom som heter depresjon, men fordi de blir deprimerte av manglende opplevelse av mestring, meningsløshet og manglende tilhørighet. Andre har diagnoser som fibromyalgi, eller andre muskel- skjelettsykdommer, ikke fordi de har dårligere muskulatur enn andre, men fordi de over tid har presset seg mer enn kroppen har tålt for å henge med i arbeidslivet.
Det ligger mange ulike historier bak statistikkene om uføretrygd. Jeg kjenner en del av disse historiene, jeg har fulgt med statistikkene i noen år, og det undrer meg i hvilken grad den offentlige debatten fokuserer på tiltak som plasserer årsakene i den enkeltes arbeidsmoral, mens arbeidslivet tyner den enkelte arbeidstaker så langt strikken rekker — og så enda litt til.
Kanskje er vi blitt mer effektive, "bedriften Norge går så det suster", heter det, men vi har tydeligvis ikke råd til å ta oss av de som faller av lasset i dette vanvittige bukkerittet — eller til å gjøre arbeidslivet mer menneskevennlig. Lønnsomhet er vår tids pietisme. Jeg har mine tvil om de som fører an har evne til å se seg til siden eller tilbake. Jeg ser at de som rammes, og som er trygdet av ulike grunner ofte ikke har overskudd til å se på de samfunnsmessige sidene av sin situasjon, altfor få har kapasitet til å organisere seg eller tale sin egen sak. De som er uføretrygdede bør imidlertid ikke føle at de står alene, eller at det er dem det er noe galt med — de representerer et signal som angår hele samfunnet: Respekten for mennesket forvitrer, alle politiske partier bør se på sine programmer og vurdere på hvilken måte de arbeider for at det skal være godt å være menneske.
Hilsen Elsa Almås.