Det er ikke mange ukene siden ansatte ved Helse Stavanger uttalt til media at dersom ikke bevilgningene økes kan tallet på sykemeldinger stige. Ansatte er utkjørt og slitne. Fra sykehusledelsen sies det at det ikke er akseptabelt at alvorlig syke mennesker skal bli liggende i sykehusets korridorer. Av sykehusene i Helse Vest er det Stavanger Universitetsykehus som har absolutt flest korridorpasienter. Men hvem bryr seg?
Hva hadde vi sagt om vi daglig hadde hatt eksempler på at elever i grunnskolen i Stavanger ble undervist i korridoren? Vi hadde ikke akseptert det! Lokalpolitikere, skoleledelse, tillitsvalgte, elever og foreldre hadde gjort opprør. Skolene hadde rent dørene ned i rådhuset og protestert høylydt. Lokalpolitikerne hadde valfartet departementskontorene og Stortinget og krevd mer penger.
Hva er det som skjedde da kommunene mente de ble sultefôret økonomisk de siste årene? Jo, større overføringer ble resultatet. Vi har innrettes oss på et demokratisk vis med et utall av arenaer for dialog, som blant annet muliggjør massiv kritikk, riktig eller gal, overfor statlige myndigheter. Det er dialog mellom brukere av tjenesteapparatet og administrasjonen, det er kontakt mellom rådmann og de tillistvalgte og det er ikke minst kort vei fra lokalpolitikere til de politiske partiers ledelse, regjering og Storting. Det virker som om sykehusene mangler disse demokratiske arenaene.
Venstre var imot innføringen av ordningen som ble initiert av Stoltenberg I regjeringen. Sykehusreformen handlet primært om å fjerne fylkeskommunes ansvar for sykehusene. Fylkets politikere ble satt på gangen. Borte var sykehusforkjempere blant de folkevalgte, borte var den politiske ombudsrollen og borte var politikere som brente for enkeltområder: reumatismeomsorgen eller psykiatri. Borte vekk var de, og det er vanskelig å se hva vi fikk i stedet. Bortsett fra en ny organisering i helseregioner med profesjonelle styrer. Det er vanskelig å se at nyordningen ga rom for dialogarenaer. Jeg tror alle involverte parter har tapt på det, enten det er pasientene, pårørende, sykehusledelse eller tillitsvalgte. Sykehusreformen var ingen demokratireform. Sykehusene landet i et politisk ingenmannsland. Det ble for langt fra pasient til generalforsamling.
Stoltenberg II regjeringen har nå bestemt at politikere skal danne flertallet i de regionale helsestyrene. Nyordningen skal innføres fra 1. mai i år. Det er bra, og det er en vesentlig innrømmelse og nødvendig rettretthandling. Fra Rogaland er fylkesvaraordfører Reidun Korsvoll (Ap) og Ellen Solheim (Krf) oppnevnt i det nye Helse Vest styret.
Til Stavanger Aftenblad uttalte nylig Ellen Solheim: "Jeg mener det er energi på avveie å sutre over et budsjett som er vedtatt. Det gir ikke en eneste krone mer, og skaper bare surhet. Helse Bergen må i likhet med Helse Stavanger holde sitt budsjett ut fra de rammebetingelser som er gitt." Det er en beklagelig uttalelse. Den er beklagelig både fordi gårdagens økonomsk situasjon var kritisk, dagens økonomistatus er alarmerende og morgendagens økonomske situasjon gir ikke de beste utsikter. Det er slik at Helse Vest i dag får betydelig mindre midler faktisk sett i forhold til andre helseregioner. Lite tyder på at denne skjevfordelingen rettes opp! Derfor blir Solheims uttalelser svært passive. Det er, også for en lokalpolitiker, all grunn til å være bekymret for sykehusøkonomien. Byens og regionens innbyggere er helt avhengig av et godt sykehustilbud.
Det er å håpe at Solheim og Korsvoll gis tilstrekkelig politisk mandat og verktøy for å kunne bedre sykehusøkonomien på sikt. Men jeg er rimelig sikker på at dersom sykehusene skal få folkevalgt styring så det monner, må de nye regionene fra 2010 bli sykehuseier. Staten må være villig til å gi fra seg eierskapet.
Skolekorridoren som fast undervisningssted er utopi. Sykehuskorridoren som behandlingssted er en realitet. Sykehuset arbeider kontinuerlig med utfordringen. Til Stavanger Aftenblad sa administrerende direktør Herlof Nilssen i Helse Vest "Hvis det viser seg at det fremdeles er overbelegg etter at pasienthotell og akuttmottak er på plass, kan det være vi må revurdere vårt krav til Helse Stavanger om å kutte ned på antall senger". Det er et alvorlig varsel til alle som bekymrer seg for sykehusets drift og tilbud!
Sykehusreformen har medført at styringen av sykehusene har kommet i en demokratisk bakevje, og det er nå avgjørende at de nye folkevalgte styremedlemmene kjenner sin besøkelsestid og krever mer ressurser til sykehusene. Og kravet må bli mer høylytt. Flere må bry seg. I et lokalpolitisk perspektiv er det avgjørende viktig med et tilstrekelig tilbud innen barnehage, skole og omsorg for de eldre syke. Som lokalpolitikere skal vi stå på barrikadene for kultur, bymiljø og jordvern. Men vi kan ikke glemme sykehusene, enten vi snakker om det somatiske eller psykiatriske tilbudet. Det er byens og regionens innbyggere som er pasientene på sykehuset.
Vi trenger alle et sykehus med tilstrekelige økonomiske rammer og ingen korridorpasienter. Vi trenger et sykehus hvor de ansatte trives. Effektiviseringshysteriet og knappe driftsrammer er et dårlig utgangspunkt. De økte økonomiske overføringene til kommunene må ikke gå på bekostning av sykehusøkonomien. Det hører ingen steder hjemme at driftsunderskudd i skolesektoren møtes med økte bevilgninger fra staten., mens underskudd i sykehussektoren blir møtt med krav om driftsbalanse! Sykehusene må få sitt!
Det er mange som har bekymret seg for kommuneøkonomen. Det er på tide at mange bekymrer seg for sykehusøkonomien. Flere må bry seg, – også lokalpolitikerne! I dag kjemper sykehusledelse og ansatte en altfor ensom kamp!