Jeg undres over om stortingsrepresentantene Anne Marit Bjørnflaten og Britt Hildeng undersøkte lokale forhold før de mangfoldiggjorde kommentaren: "Voldsbruk er ikke en privatsak" bl.a. her i avisen for noen uker siden. De var ikke i nærheten av å ha fått med seg at Stavanger kommune har en egen handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Stavangerpolitikerne har for lengst tatt inn over seg alvoret i volden mot kvinner enten den skjer i nære relasjoner eller som menneskehandel. Venstre i Stavanger var vært sentral da Venstres stortingsprogram viet problemet stor plass og pekte på viktige virkemidler som å få på plass kommunale handlingsplaner!
Stavangers handlingsplan var til evaluering i formannskapet sist torsdag. Planen har et overordnet siktemål: De som utsettes for eller utøver vold skal få et helhetlig og samordnet hjelpetilbud i kommunen. Dette skal nås gjennom ulike tiltak: 1) Gi de ansatte og brukerne en oversikt over hjelpe- og behandlingstilbudet. 2) Kommunens hjelpeapparat skal ha kunnskap og god kompetanse om emnet. 3) Barn som lever med voldsproblem skal få rett hjelp til rett tid 4) Voldsutsatte og voldsutøver skal ha et hjelpetilbud både i en krisesituasjon og videre oppfølging 5) Brukerne skal få et helhetlig hjelpetilbud.
Saken til formannskapet konkluderte med at handlingsplanen sammen med bl.a. regjeringens handlingsplan har ført til at vold i nære relasjoner har fått økt fokus, og at kompetansenivået i tjenestene er bedret.
Regjeringen Bondevik I fikk vedtatt en egen nasjonal handlingsplan mot vold i nære relasjoner i 1999, regjeringen Bondevik II reviderte denne i 2004. Det viktigste som skjedde var opprettelsen av et eget Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress som skal styrkes med hensyn til forskning og kompetanseutvikling om vold i nære relasjoner. Arbeidet er fulgt opp av den nåværende Ap-dominerte regjeringen.
Det er slik de nevnte stortingsrepresentantene og mange med dem hevder: at fortsatt er vold i nære relasjoner tabu og "tross fokus på vold og kvinnekamp i flere tiår, vold utføres fortsatt, og særlig i det private rom. Stillheten om vold i hjemmet har vært øredøvende. Det sees på som et privat problem fordi det skjer innenfor husets fire vegger". Handlingsplaner er viktige, men skal volden mot kvinner fjernes må dette området debatteres i det offentlige rom. Menn må oftere og oftere si at å utøve vold mot en kvinne er totalt uakseptabelt. Å slå er en pysete handling! Jeg er redd handlingsplanen ikke har hindret et eneste slag. Men økt oppmerksomhet og åpenhet skaper nye holdninger. Holdningsendringer hindrer vold!
Vold i nære relasjoner er et helseproblem som ikke et tatt på alvor av norsk helsevesen. Ære til norsk helsevesen for at vi har gode behandlingsmetoder for sjeldne sykdommer, men jeg opplever det som et paradoks at menn som slår ikke på langt nær har et fullgodt hjelpetilbud. Mange menn trenger hjelp til sinnemestring. De er prisgitt dyktige privatpraktiserende psykologer som har spesialisert seg på problemene og mer eller mindre tilfeldige tiltak i spesialisthelsetjenesten. Her har dagens regjering den største utfordringen: Behandlingsplasser for menn som utøver vold i nære relasjoner.
Norsk institutt for by- og regionforskning gjennomførte i 2005 en undersøkelse om vold i parforhold (NIBR 2005:3). Resultatene viser at vold mot kvinner i nære relasjoner er et betydelig folkehelseproblem. Kvinner som rapporterte vold fra partner hadde oftere selvmordstanker, depresjon, angst og posttraumatiske stressymptomer enn andre kvinner. De vanligste skadene etter siste hendelse var blåmerker. Alvorlige skader som brudd, indre skader og hjernerystelse ble oppgitt av ni prosent av alle kvinner som hadde vært utsatt for partnervold. Det er de færreste som hadde oppsøkt lege eller sykehus etter skader fra siste hendelse, mens tre av fire kvinner ikke søkte hjelp fordi de mente skadene var ubetydelig. Fire av seks kvinner hadde oppsøkt hjelpeapparatet (krisesenter, krisetelefon, sosialkontor, familievernkontor, advokat, politiet, fastlege, legevakt) en eller annen gang pga av partnerpåført vold. Forskerne skriver i sammendraget at "Undersøkelsen viser at vold mot kvinner i nære relasjoner kan føre til omfattende helseskader, men at det fortsatt er slik at mange ikke kontakter hjelpeapparatet, selv ikke etter fysiske skader. Undersøkelsen peker på viktigheten av et spesialisert helsetjeneste tilbud til kvinner utsatt for vold fra partner."
I Stavanger vedtok politikerne i juni 2006 at et "Bistand- og støttesenter for mennesker som opplever vold i nære relasjoner" skal opprettes. Bystyrets flertall bevilget to millioner kroner til senteret. Vi arbeider for å få dette etablert innen sommeren. Det politiske engasjementet og de politiske initiativene må ledsages av at administrasjonen i kommunen setter vedtak ut i livet. Det haster. Resultatene fra NIBR understreker det vi har visst lenge: Kvinnene vet ikke hvor de skal henvende seg og for få kvinner tar kontakt. Jeg er overbevist om at når senteret har vært etablert en stund vet kvinnene hvor de skal gå og at mange flere tar kontakt når samfunnet har løftet dette tabufeltet ut i det offentlige rom!
Senteret vil også være vesentlig for barn som er vitner til volden i hjemmet og som åpenbart trenger hjelp og omsorg. Formannskapssaken viste at kommunale instanser som bl.a. Barnevernsvakten har fått høy kompetanse på området og prosjektet "En dør inn" bidrar å forenkle henvendelsen til barn- og unge som er utsatt for vold eller er vitne til vold.
Jeg må avslutte som jeg gjorde i en annen artikkel om emnet her i avisen for ca. ni måneder siden: "Det er hovedsakelig menn som slår. Det er hovedsaklig menn som har hindret at gode behandlingstilbud- og omsorgstilbud ikke er tilstrekkelig utbygget. Det er på grensen til pinlig å være mann "