Utfordringer langs en riksvei

Jeg bor på Forusstraen sør i kommunen, det er over én mil inn til Stavanger sentrum. Jeg tar som oftest bussen, men bruker av og til bil og det hender jeg sykler.
I morgenrushet, på strekningen Forus Øst til Stavanger sentrum, er det mulig å reise med privatbil fra hjemmet til arbeidsplassen på 20 minutter. Med buss tar samme strekning inkludert avstand fra hjem til arbeidssted nærmere 60 minutter. Det tar meg 31 minutter å sykle. Det er omtrent de samme tidene hjem igjen.
Bussen: Det betyr at jeg bruker mellom halvannen og to timer daglig på en total transportetappe på 20 kilometer. Det er for mye. Hadde jeg jobbet på Tasta ville bussreisen tatt «halve dagen». Jeg klager ikke over pris, regularitet eller avstand til nærmeste busstopp. Det er tiden bussen bruker mot sentrum som er så unødvendig lang. Det er minst 20 holdeplasser på strekningen Forus — Stavanger. Det er kun egen busstrasé på en del av strekningen, det kan ta evigheter å fylle opp en buss fra sentrum i rushtiden når mange skal betale kontant — og jeg klarer å irritere meg grenseløst over at en enkeltbetaling på en bussholdeplass fort kan ta noen minutter når passasjeren kun har store pengesedler og sjåføren har i minste laget med vekslepenger. Det er «sjynt å kjøra buss,» synges det. Ja vel, sier jeg, og konstaterer først og fremst at det er en tålmodighetsprøve.
Kolumbus’ store utfordring er å få ned reisetiden. Jeg er rimelig sikker på at dersom det går raskere, spesielt fra byens geografiske ytterpunkter som Kvernevik og Forus-området vil kollektivandelen økes betydelig. Ekspressruter, rimeligere priser, betalingsautomater, smidigere overgangsordninger og egne bussfiler på storparten av strekningen er noen tiltak både på kort og lang sikt. Vi er en liten by i geografisk utstrekning, og vi er mange mennesker innenfor dette området. Slik sett er det vel tilrettelagt for at bruken av bussreiser kan økes. Spesielt når det gjelder arbeidsreisene er det mye å gå på — det er langt mellom slipsene på rute 3 mot sentrum en tirsdag morgen.
Sykkel: Jeg har syklet på jobb hver dag sist uke. Det er en prøvelse både fysisk og mentalt. Spesielt mentalt. Det er så mange risikosituasjoner som oppstår at jeg tenkte på vei fra byen tirsdag ettermiddag at det hadde vært tryggere å hoppe fra Kjerag med skjerm enn det er å sykle til Forus. Risikosituasjonene står i kø: I det ene øyeblikket går sykkeltraseen på fortauet og skal passere en bussholdeplass med ventende passasjerer. I det neste øyeblikket kommer det en barnevogn ut fra en sti, i neste øyeblikk fylles traseen av ungdom som hygger seg i ettermiddagssolen — for ikke så snakke om en bil som blokkerer traseen i påvente av å komme ut på hovedveien. Når sykkeltraseen går i veibanen blir dette selvsagt bedre, men andre situasjoner oppstår: Bilene passeres deg med noen centimeter klaring, skal bilen til høyre er det helt naturlig å svinge til høyre rett foran meg. Jeg kan tråkke meg kvalm nedover Hinnasvingene, men det er ikke fort nok for bilen bak som tuter i et kjør. Noen ganger er det verken sykkelsti eller veibane — da går traseen i en fotgjengerovergang både med og uten lysregulering. Og bevares, noen ganger gjør jeg selv noen skumle manøvrer som får bilister med rette til å reagere. Noen ganger reagerer de voldsomt!
Det er behov for en sykkelmotorvei på flere viktige strekninger i byen, spesielt fra Sandnes til Stavanger. Det er behov for å kunne sykle raskere og tryggere fra hjem til arbeidssted. Noe må gjøres fort. Vi kan ikke se på at biltrafikken ytterligere økes, Stavanger sentrum i Kannik/teaterområdet er i ferd med å kveles på ettermiddagstid. Vi må bygge en sammenhengende sykkeltrasé med minst mulig kryssende trafikk. Det må være mulig å sykle fort. Altså en sykkelmotorvei. Venstre tok på ny dette forholdet opp i sist møte i kommunalstyret for byutvikling. Vi ønsker en utredning for sykkelmotorvei. Stavanger kommune har tilrettelagt mange sykkelstier, men vi har totalt forsømt tilretteleggingen for raske sykkelarbeidsreiser. Transportøkonomer har pekt på at forholdene ligger godt til rette for at flere bruker sykkelen til arbeid — både i forhold til at det er rimelig flatt og korte avstander. Men da kan ikke sykkelturen til byen oppleves som en risikosport.
Dobbeltspor og bybane: Jernbaneverket starter i høst å bygge et ekstra jernbanespor mellom Sandnes og Stavanger. De første byggearbeidene skal begynne ved Nye Jåtten Stasjon og alt ferdigstilles i 2009. Bybanen som delvis skal gå på jernbanesporet og delvis i ny skinnetrasé mellom Sola — Stavanger/Sandnes skal også bygges. Vi er heldige hvis den står ferdig utbygd før 2015. Begge tiltak vil fremme økt kollektivbruk. I 2009 tar det cirka seks minutter fra Sandnes til Jåtten Stasjon. Det begynner å ligne noe — nesten en liten kollektivrevolusjon. Men mer burde vært gjort. Forus stasjon var åpen en gang det knapt bodde mennesker her ute, men i dag som det bor tusenvis i nærområdet og hundrevis av arbeidsplasser omtrent på stasjonsområdet — da er stasjonen nedlagt. Jeg henstiller Jernbaneverket på det sterkeste til på nytt å vurdere roåpning av Forus stasjon. Alt ligger til rette — en stasjonsbygning og to spor og perronger. Det er spesielt å ha dobbeltsporet nesten i hagen — det hadde vært hyggelig å kunne benyttet sporstrekningen daglig. Da hadde jeg vært ti minutter unna sentrum.
Vi må fra ord til handling. Det er nesten 15 år siden Venstre fikk vedtatt en kollektivutredning. Det ser ikke ut som det hjalp noe særlig. Vi trenger snarest en reell satsning på buss, sykkel og bane. En slik satsingsplan må komme fort!