Fylker eller regioner – for hvem?

Det skal bli spennende å se hva som skjer når Regionstinget i Bergen vedtar næringsstrategisk handlingsplan for Vestlandsregionen.
Hvis borgere flest ikke interesserer seg ikke for regionsreformen, hvorfor framstilles den da som viktig? Det er litt av et valg fylkespolitikere er gitt av statsråden — enten store regioner med etter hvert store oppgaver som samferdsel og sykehus eller opprettholdelse av dagens fylkeskommuner. Fylkeskommunene skal få noen nye oppgaver som akvakulturforvaltning — tildeling av oppdrettskonsesjoner og turnélegging av skolekonserter for å nevne to av de sentrale oppgavene som fylkeskommunene nå skal få. Det blir jammen en vital fylkespolitikk av slikt. Jeg glemte å nevne at fylkespolitikerne også skal oppnevne styreleder og noen styremedlemmer i regionale kulturinstitusjoner. Dette oser jo av fornyelse!
Det er sagt mye om regjeringens regionplan det siste året. Det mest presise har stortingsrepresentant Olav G. Ballo (SV) formulert: «Hvis regioner er svaret — hva er da spørsmålet?» — og han har i en artikkel i VG skrevet: «En vidtrekkende reform med få og store regioner vil ha liten forankring i befolkningen». Det er dette statsråden ikke har skjønt. At reformen er en reform for reformens egen skyld. Eller kanskje mer eksakt: det er en reform for fylkespolitikernes skyld. De er siden 2002 blitt fratatt store oppgaver som ansvaret for sykehus, barnevern og rusvern.
Regjeringen har tenkt at de må få nye oppgaver og har gitt dem valget mellom fylker og regioner. Jeg har ikke registrert noen form for folkelig engasjement i kampen for opprettholdelse av fylker eller etablering av regioner.
Statsråd Haga uttaler i en pressemelding: «Et levende og desentralisert demokrati med bred deltakelse er grunnleggende viktig for å møte samfunnsutfordringene på en god måte». Ja vel, Statsråd! Hennes svar er altså fylker eller regioner. Jeg sier at svaret er kommuner. Det er i kommunene folk bor, det er der det er mulig å fatte vedtak nær innbyggerne — og det er der den brede folkevalgtdeltakelsen har best kår. I alle fall enn så lenge. Hvis statsråden er opptatt av nærhetsprinsippet i de politiske avgjørelser er regionsreformen i beste fall en avsporing. I verste fall vil regionsdebatten handle om at lokaldemokratiet slik vi kjenner det i dag, råtner på rot.
Vi ser noen tegn på det allerede. I Stavanger Bystyre sist mandag fikk vi en oversikt over aktuelle interkommunale foretak, aksjeselskap, stiftelser og lignende som har ansvaret for en eller annen kommunal funksjon. Sentrale oppgaver er flyttet inn i de lukkede rom, styrevervene er fordelt på forholdsvis få hender og kommunestyrenes ansvar er gradvis pulverisert. Det er i lokalpolitikken utfordringene ligger. Svikter reformene innen det lokale selvstyret svikter demokratiutviklingen.
Nå er fokus på kommunenes ve og vel på et nivå som gir grunn til ettertanke og bekymring. Det er knapt noen selvstendige oppgaver igjen i Bystyret, som ikke involverer en av våre nabokommuner. Enten det er arealdisponering, trafikkavvikling eller kulturprosjekter. Vi er i ferd med å få interkommunale kommuner der ansvaret er flyttet inn i respektive styrerom og hvor makten ikke er i de respektive kommunestyrer! Og det er i kommunestyret de som er valgt av folket sitter. Dette bør bekymre flere kommuner på Nord-Jæren enn Stavanger. Dette er utfordringer som tilsynelatende ikke angår Statsråden. Det kan virke som hun bare har en medisin for å holde lokalpolitikere i sjakk: Penger og mer penger!
Hun sier: «Ved å skape robuste regioner legger vi grunnlag for verdiskapning og sysselsetting basert på regionale fortrinn». Ja vel igjen, Statsråd. Det er i utgangspunktet et merkelig utsagn med tanke på dagens sysselsettingstall og verdiskapning som knapt har vært høyere noensinne i Norge. I Stavangerregionen samarbeider en rekke kommuner om næringspolitikken. Det skal bli spennende å se hva som skjer når Regionstinget i Bergen vedtar næringsstrategisk handlingsplan for Vestlandsregionen. Det kan for bli kollisjonskurs med de lokale handlingsplanene sør i regionen. Vi har den siste måneden hatt en debatt om Stavanger Universitetssykehus skal en nevrokirurgisk selvstendig avdeling — en uverdig krangel mellom to sykehus i samme region. Jeg tror konflikten om nevrokirurgien bare er en forsmak av hva vi har i vente når Vestlandsregionen eventuelt er en realitet. Jeg antar at når flere oppgaver er regionalisert vil konfliktene og overskriftene stå i kø: «Regionale teatermidler gikk nok en gang til Bergen». «Sogn og Fjordane prioriteres når veimillionene deles ute — Ryfylke den store taperen igjen». «Volda får nye høgskolemillioner — bare smuler til Haugesund/Stord!»
Til Stavanger Aftenblad sier statsråden at det er for kostbart å legge Vegvesenet til fylkene. Men statsråden lover på lang sikt at sykehusene skal til de nye fem regionene. Da er det fristende å spørre hva sykehusreformen har kostet etter at staten overtok i 2002 og hva det vil koste å flytte sykehusene fra mer eller mindre regional byråkratisk styring til regional politisk styring. Det skal ikke mer enn et lite flertall til i Regionstinget før Helse Vest og Vegvesenet — Region Vest er flyttet til Bergen!
Regionaliseringen er politikerkonstruert og har ingen forankring i befolkningen. Når ikke statsråden og regjeringen har klart å skjære igjennom slik de har sagt og lovet i Soria Moria erklæringen, får en legge skjeen over i borgernes hender. Da får landets innbyggere avgjøre om de ønsker et tredje forvaltningsnivå enten det nå er regioner eller fylker som er svaret. Da må det kreves en folkeavstemning. Det er ikke vanskeligere enn å gi velgerne neste høst et ekstra valg: Ønsker du at Norge skal ha to eller tre politiske forvaltningsnivåer?
Jeg er lokalpolitiker. Jeg vil menneskene i Stavanger og i de andre kommunene det beste. Jeg tror ikke det er det beste verken for Stavanger eller de andre kommunene på Nord-Jæren at en stor Vestlandsregion blir etablert. Jeg glemte en ting til: fylkespolitikerne skal ha oppgaver knyttet til kongekrabben. Men det endrer ikke min holdning likevel.