Nobels fredspris for 2006 ble tildelt Muhammed Yunus for sin banebrytende ide om å starte en bank for fattige kvinner — Grameen Bank. Hvis vi noen gang skal kunne oppnå fred i verden, må vi bekjempe fattigdommen, sier Muhammed Yunus.
I sitt Nobelforedrag snakker Muhammed Yunus om sosial forretningsvirksomhet. Han har også uttalt at man må tenke nytt når det gjelder bidrag til de fattige — det som vi ynder å kalle uhjelp og dens form slik vi kjenner den.
Det gjenstår nå å se om verden er moden for sosial forretningsvirksomhet, en virskomhet som drives etter de samme prinsipper som hvilken som helst annen virksomhet, men med den store forskjell at overskuddet genereres til å skape nye virksomheter og hvor deler av overskuddet går til bekjempelse av fattigdom. På en måte vil dette være som om at vi "låner" penger til oppstart av ulike virksomheter i land hvor fattigdom er et stort problem, får så tilbake det vi investerer(låner), men utbyttet tilfaller de fattige og eller nye virksomheter. Dette er en vinn —
vinn situasjon som jeg faktisk håper brer seg i stor skala etter denne fredsprisutdelingen.
Kan frie markedskrefter — markedsøkonomi og kapitalismen forenes med fattigdomsbekjempelse? Ja helt klart — det gjelder bare å tenke annerledes — våge noe nytt. Muhammed Yunus har våget, satset og lykkes.
Styrker man bare friheten i markedet — uten å styrke våre holdninger og respekt for andre mennesker, vil de frie markedskreftene kun tjene ett enkelt formål — høyest mulig profitt for færrest mulig. Kombinerer man derimot de frie markedskrefter med oppfatninger om å respektere andre mennesker, vil man kunne oppleve at næringslivsledere/eiere også kan gi bidrag til en global fattigdomsbekjempelse gjennom sine virksomheter og holdninger. Se for dere en toppleder i næringslivet, som i tillegg til å skape overskudd for aksjonærene, også tar til orde for et kollektivt ansvar ovenfor fattigdomsbekjempelse. Som gjennom sin lederstil og forretningskonsept, også ser det meningsfylte i å kunne styre deler av bedriftens overskudd i retning av sosial forretningsvirksomhet for å bidra til fattigdomsbekjempelse. Dette vil kunne kalles en flerdimmensjonell forretningstankegang.
Staten er tungt inne på eiersiden og har aksjemajoritet i flere selskaper. Her vil Norge kunne være banebrytende om de innfører ordninger/ reguleringer i å styre deler av overskuddet over til sosial forretningsvirksomhet. Sannsynligheten er meget stor for at slik bistand/hjelp — i langt sterkere grad vil bekjempe fattigdom enn dagens tradisjonelle uhjelpsbistand. En bistand hvor vi ser, dessverre, at mange penger forsvinner underveis, enten til korrupte lands regjeringer og eller kan gå til våpen.
Norges oljefond går med utrolige overskudd — kanskje kan bare promiller av dette overskuddet hvert år, reguleres/settes av til sosial forretningsvirksomhet. Tenk hvilken dimmensjon en slik handling vil medføre — flere ut av fattigdom — tryggere lokalsamfunn — sterkere helse og skolevesen også videre. På denne måten kan langt flere hjelpes samtidig som de man hjelper får beholde sin verdighet.
Som natteravn gjennom snart 17 år har jeg opplevd ungdommer over det hele land. Det er utrolig å se hvilke oppfatninger mange av dagens unge har om vårt samfunn. Viljen fra de unge til å hjelpe er stort. Det de mangler er et lite håp om at det nytter. Fleste parten av dagens unge er faktisk meget samfunnsengasjert — gjennom teknologiens verden/internett og media, påføres de daglige påminnelser om hvor ille det er i deler av vår verden. Deres ønske om å kunne bidra er stort — men gir vi de muligheter, eller hindres de av de voksnes fordommer og fastgrodde tankesett.?. Hva om man innførte/implementerte tanken om sosial forretningsvirksomhet inn i skolehverdagen, inn i entreprenørskapet i skolen. Hva om vi kunne la holdninger om sosial forretningsvirksomhet og global fattigdomsbekjempelse bli et fag? Hva om vi lot dagens unge få utfolde seg i et kreativt tankesett om at det å forene frie markedskrefter og kapitalsime, kan skape grobunn for fattigdomsbekjempelse?
Vi bør kanskje endre deler av vår oppfatning av hvordan fattigdom kan bekjempes. Ensidig uhjelpsbistand er ikke nok — den er viktig, fordi den av og til slukker branner, men problemet er at glørne ligger der og ulmer og vil, med jevne mellomrom, blusse opp og skape enda flere og større branner. Bistand både kan og bør gis direkte til de som trenger det mest — uten for mange mellomledd. Nå er ikke dette et angrep på hjelpeorganisasjoner, som gjør en fantastisk innsats, men heller en erkjennelse av at veien frem til bekjempelse av fattigdom har flere stier.
Vi kan ikke bekjempe terror med våpen. Vi kan ikke bekjempe fattigdom med krig. Vi kan ikke oppnå fred uten først å bekjempe fattigdom og undertrykkelse. Historien har vist oss dette, men vi går i fellen gang etter gang.
Skal verden bli et bedre sted å være for alle, må vårt tankesett og oppfatninger endres. Vi må våge å tenke — våge å bry oss. Men mest av alt må vi handle — sette tanker og ord ut i praksis. La oss alle hylle Muhammed Yunus og hans evner til å tenke , til å våge og å handle.
Asbjørn Ingebrigtsen
Nestleder Nordland Venstre