Kjell Veivåg sa dette i bystyrets behandling av Oslo høringsuttalelse til Gjønnesutvalgets innstilling om "Staten og den norske kirke":
Å velge tro og livssyn, er personlige valg som hver enkelt av oss må ta. Statens oppgave er å sikre livssynsfriheten som en grunnleggende verdi og rettighet. Det er ut fra dette grunnsynet at Venstre finner det prinsipielt riktig at det nå kommer et skille mellom stat og kirke. Så vidt jeg vet er Norge et av fem land i verden der staten fortsatt utnevner kirkens tilsynsmenn.
Venstre støtter derfor forslaget til uttalelse med anbefaling om at Den norske kirke organiseres som en selvstendig folkekirke. Jf. forslaget slik det er utformet i samarbeid med deler av H, SV og Frp.
Det er ingen grunn til å legge skjul på at vi er mange — også i Venstre — som har hatt behov for å bruke tid i denne saken. Når vi i dag er trygge på det standpunktet vi tar, har det bl.a. å gjøre med den stat-/kirkedebatten som er ført gjennom de siste årene og som har hatt som resultat at så vel Kirkerådet som Kirkemøtet har gått inn for å at det må komme et skille. Dette har vært en av de gode samfunnsdebattene som gitt den enkelte av oss muligheter til å rydde i sin egen tenkning og tydeliggjøre sine egne verdier. For min del er det blitt stadig klarere at den norske kirke må ikke være en statskirke for å være en folkekirke.
Den ovennevnte debatten har både bidratt til en klargjøring av statens rolle i et moderne pluralistisk samfunn, samtidig som den har vist oss at kirken trenger fornyelse. Venstre tror at en fri og selvstendig folkekirke vil ha gode muligheter til vitalisering og fornying. Noen uttrykker engstelse for at mørkemennene skal overta kirken. På meg virker det som om slik engstelse blir sterkere etter lengre borte fra kirken man står. Vi må selvsagt godta med at en folkekirke vil oppleve spenninger i møte med samfunnsutviklingen. Men tror vi på prinsippet om frihet for det enkelte trossamfunn, må vi også aksepterer at det i blant gjøres valg som vi skulle ønske var annerledes.
Sett fra Venstres synspunkt ville det vært av stor betydning om Oslo bystyre i dag, på vegne av landets hovedstad og i særklasse mest flerkulturelle by, kunne gitt en tilnærmet enstemmig anbefaling. Det ville vært en uttalelse som kirkeminister Giske måtte lytte til. Men så er det slik at Ap hatt mot til å ta et standpunkt. Det partiet som en gang var revolusjonært er blitt en forsiktig flokk som nødig setter foten ut i ukjent terreng. Det er tryggest å holde på det bestående. Men uansett. Med dagens uttalelse tar vi et steg i en retning som på sikt vil vise seg å være den eneste riktige.