Kolumbusdirektør Tor Espedal spør i en kommentar her i avisen 8. januar, "hvor var Thorbjørnsen da Rogaland Venstre delte ut miljøprisen i 2005 til Kolumbus". Dette kunne vært et morsomt retorisk poeng, dersom Kolumbus hadde et mål som var nådd. En velfortjent pris for 2005 var ikke en oppfordring til å hvile på laurbærene.
Det har skjedd mye siden 2005. For det første: Det har skjedd store, til dels dramatiske endringer i trafikkbildet i løpet av bare det siste året. Det er kun kollektivtransporten som kan redde situasjonen fra kollaps. Utfordringen er å gjøre busstilbudet så attraktivt at det framstår som reelt alternativ til å bruke privatbilen til og fra jobb. Det må produseres flere arbeidsreiser! Det siste årets eksperimenter med dataløsninger og billettssystem har ikke vært tillitsvekkende. Kolumbus og fylkeskommunen må gi seg selv en frist for når dette systemet skal operere i tråd med intensjonen. Systemet sørger i dag for at billettinntekter går tapt, inntekter som kunne vært brukt til forbedring av tilbudet. Velfungerende kollektivtransport er avgjørende for en by.
Det henleder til den andre endringen: Hvem som skal ha ansvaret og hvordan hele denne viktige infrastrukturen skal driftes i framtiden er et høyaktuelt spørsmål. Vi står nemlig overfor en regionaliseringen av landet innen få år. Å drifte alle ferger, hurtigbåter og busser i en region representerer andre utfordringer enn byens utfordringer.
For det tredje er Bybanens realisering kommet nærmere: Når bybanen kommer, som primært skal gå i kommunene Sandnes, Sola og Stavanger må det være en selvfølge at det opprettes et driftselskap der ansvaret plasseres der tilbudet skal gis. Kolumbus har allerede store utfordringer med gjennomføringen av det daglige kollektivtilbudet i hele fylket. Hvem har ansvaret om tre år? Regionen, det nye storfylket eller kommunene? Bergen kommune har til sammenligning allerede nå hovedansvaret for kollektivtransporten.
De utfordringene jeg peker på er politiske utfordringer. Mine innlegg er derfor rettet mot det politiske nivå i tre politiske forvaltningsnivåene: stat, fylkeskommune og kommune. Å gå inn i en offentlig polemikk med direktøren i driftsselskapet eller for den del fylkessamferdselssjefen føles noe spesielt. Kolumbus skal drifte på grunnlag av de instrukser fylkeskommunens folkevalgte gir. At man i kollektivtransporten nå må våge å ta sterkere virkemidler i bruk, er jeg enig med Tor Espedal i. Denne oppfordringen kan vi felles la gå til fylkeskommunens politiske ledelse.
Vi er enige i at det er behov for bedre kapasitet slik at det kan settes opp flere busser og flere linjer. Dette er en stor utfordring: Statlige intencivmidlene til kollektivtransporten i storbyene har skrumpet etter at den AP-dominerte regjeringen tiltrådte. På kort sikt handler det om at disse midlene må økes. På noen lengre sikt handler det om organiseringen av kollektivtilbudet.