I noen hundre år har mennesket gravd opp kull fra bakken og brent det. Kull; restene etter vegetasjon og organisk materiale som ikke ble tilbakeført i form av CO2 ved vanlig forråtnelse da livet hadde ebbet ut. Så fant vi olje, satte fyr på den og ble henrykt over alle mulighetene disse flammene ga oss. Vi bare måtte lete og finne mer og mer av den, og pumpe den opp så raskt teknologien kunne tillate. Felles for all oljen var at den ble brent umiddelbart, og stadig større mengder akkumulert CO2 gikk inn i atmosfæren. På 1970-tallet kastet Norge seg inn i galskapen, og siden har vi pumpet olje så mye vi har fått til å pumpe. Like etterpå begynte vi også å ta opp CO2-utslippende naturgass – som også brennes av umiddelbart. For atmosfæren spiller det ingen rolle at mennesket bortforklarer fenomenet med økonomiske modeller og unnskyldninger. Olje, gass og kull hentes opp i økende tempo, og alt blir brent til CO2 i atmosfæren med en gang. Basta!
Denne plutselige økningen av CO2 i atmosfæren vil i begynnelsen forårsake økt fotosynteseaktivitet i grønn vegetasjon, særlig i regnskogene i områder omkring ekvator. Men siden oljeøkonomien også tillot større kjøpekraft ble trykket på å hugge regnskogen også større, og stadig større områder av de tilbakeførende CO2-mekanismene blir stadig forvandlet til ørken. (Her figurerer jo en norsk kongelig inngiftet handelsmagnat i tetsjiktet i Brasil.) Mekanismen går altså ut på å brenne sitt lys i begge ender i så høyt tempo som teknologien tillater.
At økt CO2-innhold i atmosfæren fører til kraftigere refleksjon av varmeavstråling tilbake mot jorda var advart mot på 70-tallet, og snart lærte vi begrepet drivhuseffekt. Oljeselskapene forsto også mekanismene slik de er beskrevet her, og satte i gang storstilte lobby- og forvirringskampanjer for å berge sitt eget utkomme. Dette lyktes i mange år, siden buffervirkninger og langsomme forandringer ikke ga klimaforandringer i et slikt omfang og tempo som kreves for at menigmann oppfatter alvoret.
I nyere tid har vi sett resultater, og eksempelvis forstått at den globale oppvarmingen på grunn av økt CO2-innhold i atmosfæren har forårsaket at permafrosten i enorme områder i Sibir er i ferd med å tine, og sette i gang forråtnelse av planteavfall som har ligget nedfrosset i flere titusener av år. Nå er det ikke bare CO2 som slipper ut, men også store mengder metan fra disse områdene. Metan er mange ganger så effektiv som CO2 for å øke temperaturen på jorda, og vi er antagelig allerede langt inne i en karusell det er umulig å stoppe, selv om vi umiddelbart slutter å utvinne kull, olje og gass. Jorda kan bli en ny Venus, men om det blir helt likt eller noe annerledes vet vi ikke sikkert ennå… Derimot vet vi at den etsende Venusatmosfæren ikke er et levelig sted.
Alle disse mekanismene har vært rapportert til de politiske ledere i mange år nå.
Og hva gjør politikerne? Vi bygger opera ved havets overflate (alle vet at havet stiger), vi pumper olje som aldri før, og gleder oss over at pengene blir investert i bedrifter som produserer flere og billigere bensin- og dieselbiler, så vi kan selge enda mer olje. Og vi prioriterer rask utbygging av storforurensende gasskraftverk, til tross for at våre ærverdige vannkraftverk kan produsere rikelig med strømenergi til alle i overskuelig framtid (forutsatt at det er livsgrunnlag her i framtida), og vi later som om vi kan minske trykket på forurensningen ved å bable om CO2-kvoter, som om atmosfæren bryr seg om hvor det fossile materialet blir brent. At den kriminelle handlingen ligger i det å ta oljen, gassen og kullet opp fra bakken i første omgang blir hysjet ned så vi liksom ikke skal skjønne det.
Men politikere tar ikke konsekvensen av den kunnskapen vi faktisk har. Det er jo denne mekanismen som har ført oss utfor stupet i første omgang, men jeg har til gode å høre en eneste politisk røst som tør å innrømme det. (I stedet innsetter vi en prest som miljøvernminister.) Men selvfølgelig vet alle at vi vet dette. (Det er ikke lenge siden den sittende statsminister tok regjeringsmakt på grunnlag av at han insisterte på å bygge forurensende gasskraftverk, mens Bondevik måtte gå fordi han ikke likte tanken på dette.) Vi later jo til å stemme på de samme dustemiklene likevel, og lar dem leke sine monopolspill med livsbetingelsene på kloden som innsats.
Personlig vil jeg stemme på den politikeren som tør opphøye sin røst med budskap om at vi vil stenge oljebrønnene umiddelbart, og så raskt som mulig tilbakeføre flest mulig av de fiktive hundrevis milliarder dollar vi har syltet ned i utenlandsk industri. Disse vil vi så investere i mange, mange passe store forskningsstasjoner for miljøvennlige energikilder, dit vi vil importere de beste forskere og ingeniører fra hele verden til å arbeide under gode forhold. Skal livsbetingelsene på jorda reddes må noen begynne, Norge har muligheten. Politikere vet det. Politikere er feige.
Det er lett å innse at slike prioriteringer vil forandre våre inngrodde økonomiske fordelinger, og skape store problemer for mange velfødde magnater. Alternativet er at vi alledør ut, men det ser ut til å være dette alternativet som frister politikerne mest. I mellomtiden babler vi om olympiske vinterleker, mens vi ødelegger forutsetningene for vintertemperaturer så raskt vi bare kan.
Jeg vil ikke stemme på feige politikere.
Aage Ruud