AM Larsens innlegg i Stortingets debatt om bistandsbudsjettet
President,
Knapt noen utviklingsminister har fått så mye nye og friske penger som utviklingsminister Erik Solheim vil få til neste år! 2,2 mrd. kroner eller en 10% økning er formidabelt. Det gjør at Regjeringen kan gi mer til mange gode formål, og litt til, og de aller fleste av Regjeringens venner og mange av kritikerne kan føle sine satsingsområder ivaretatt. Med slike rammebetingelser slipper man unna tøffe valg og vanskelige prioriteringer.
Venstre vil advare mot å se seg blind på prosentsatser og kvantitet i diskusjonen om utviklingspolitikken. Innholdet i bistanden er det viktigste. Jeg kommer imidlertid ikke utenom å knytte noen innledende kommentarer til målsetningen om å gi 1% av Brutto Nasjonal Inntekt til utviklingsformål.
Venstre er blant dem som mener at dette målet bør stå fast, og har notert seg at nivået med det fremlagte budsjettet vil ligge på 0.97% neste år. Vi forventer at regjeringen vil følge opp denne målsetningen da den er nedfelt i Soria Moria-erklæringen.
Selv om vi i årene som kommer ikke skulle oppleve samme vekst i Brutto Nasjonal Inntekt som vi har hatt de siste årene, bør vi strekke oss mot dette målet. Det kan ha en viktig signaleffekt i forholdt til så vel andre givere som mottakerland.
Denne målsetningen synes å ha et klart flertall bak seg i denne sal. Fremskrittspartiet har for sin del lagt frem et budsjett hvor bistanden halveres. Sammen med en rekke markante politiske markeringer i budsjettinnstillingen setter Fremskrittspartiet seg med dette på sidelinjen i norsk utviklingspolitikk.
Målsetningen om å bruke 1% av Brutto Nasjonal Inntekt på bistand er også blitt forsøkt utfordret fra en helt annen kant. Dette kan sammenfattes i det velkjente slagordet: «trade not aid». Venstre er ikke helt enig i dette da det setter bistand og nedbygging av tollsatser rettet mot import fra den tredje verden, opp mot hverandre. Ved å redusere tollsatsene skal man ikke kunne «frigi» midler fra bistandsbudsjettet til helt andre formål. Høyre synes å ha lagt seg på en slik linje.
Som et sosial-liberalt parti mener Venstre at Norge bør gjøre begge deler: «trade and aid». Vi mener at vi parallelt med å øke bistanden til 1% av Brutto Nasjonal Inntekt bør bygge ned handelshindringer rettet mot import fra utviklingsland. Bak dette ligger en erkjennelse av at utvikling er en kompleks prosess. Norge bør som et svært velstående giverland bidra på en rekke ulike måter, herunder blant annet lette markedsadgangen til våre markeder.
Venstre har derfor i innstillingen fra finanskomiteen gått inn for å gi toll- og kvotefri adgang for all import fra de fattigste u-landene som ikke er kategorisert som de minst utviklede land – såkalte MUL-land. Dette dreier seg bl.a om de afrikanske landene Elfenbenskysten, Ghana, Indonesia, Kamerun, Kenya, Kongo, Mongolia, Nigeria og Zimbabwe. På et noe usikkert grunnlag er dette beregnet å medføre tapte tollinntekter på om lag 40 mill. kroner.
Da WTOs Doha-runde, som skulle bli utviklingslandenes runde, foreløpig er strandet, ville et slikt tiltak ha en positiv singaleffekt internasjonalt.
Høyres forslag om å gi toll-lette til alle utviklingsland med unntak for visse sensitive varer og land med undertrykkende styresett, ser Venstre på som problematisk da det ville omfatte store eksportland i mellom-inntektsgruppen.
I budsjettinnstillingen blir nedbygging av tollbarrierer avvist av regjeringspartiene. Det beskrives som en «feilslått utviklingspolitikk» med henvisning til at MUL-landene allerede har fått denne muligheten – og bare i begrenset grad har nyttiggjort seg den. Denne reaksjonen er høyst forståelig gitt at Senterpartiet sitter i Regjeringen.
Det synes å være svært ulike oppfatninger med hensyn til å gi økt toll- og kvotefri adgang for flere utviklingsland. De spenner fra regjeringspartienes avvisning til Høyre som vil gi tollfrihet for store eksportland i mellominntektsgruppen.
Venstre har derfor i budsjettinnstillingen gått inn for å be Regjeringen om en nærmere vurdering av å bygge ned tollmurene vis-à-vis utviklingsland. Regjeringen bes spesielt se på hvordan dette kan bidra til å fremme målsettingene for norsk utviklingspolitikk.
En slik utredning kunne ha fremmet en felles forståelse for betydningen av å bygge ned tollvernet mot import fra fattige uland, og beredt grunnen for å gjennomføre slike tiltak som en integrert del av vår utviklingspolitikk. Venstre vil derfor arbeide videre for å få gjennomført en slik utredning.
President,
Mikrokreditt er et annet stikkord som jeg har lyst til å dvele ved. Det utfordrer tradisjonell bistand og har fått betydelig mer oppmerksomhet etter at Nobels fredspris gikk til Muhammad Yunus, mannen bak Grameen Foundation. Mikrokreditter er en type bistand som fremmer personlig ansvar, privat initiativ og verdiskaping. Og ikke minst viser mikrokreditt hvordan mennesker vokser når de vises tillit. I mange tilfeller har kvinner vist seg denne tilliten verdig.
Dette resonerer godt i et sosial-liberalt parti som Venstre.
Men, før vi i ren begeistring bevilger nye midler til mikrokreditt ønsker Venstre å utrede en del spørsmål. Å vedta en opptrappingsplan i budsjettet for 2007 anses som overilet før vi har sett gjennom femten års erfaring med mikrokreditter i norsk utviklingspolitikk.
Venstre har derfor i budsjettinnstillingen fått med seg Utenrikskomiteen på å be Regjeringen legge frem en vurdering av muligheter og begrensninger knyttet til satsing på bruk av mikrokreditt- og mikrofinansieringsmekanismer. Vurderingen bør se nærmere på hvordan mikrokreditter kan bidra til å fremme utvikling og bekjempe fattigdom i tråd med målene satt for norsk utviklingspolitikk. Videre bør vurderingen se nærmere på betydningen av garantistillelser, samt forholdet mellom statlig støttet og ren kommersiell formidling av mikrokreditter.
Selv om mikrokreditt har mulighet for å redusere fattigdom, ser kommersielle banker på dette som en forretingsmulighet de kan tjene store penger på. Mikrokreditter er lån til de som ikke har noe å pantsette, de fleste er analfabeter og de har ikke noe kunnskap om banksystemet. De kan lett bli offer for utbytting.
Det finnes eksempler på at de utsettes for skjønnsmessige renter, ydmykelser og kollektive avstraffelser i forbindelse med mislighold. Kausjonister kan ende oppå i svært vanskelige situasjoner.
Venstre ønsker å få full klarhet i disse problemene. Siktemål bør være å kunne medvirke til å rydde opp i strukturelle problemer som vi ser, og som kan bidra til å svekke mikrofinansiering som bistandsform i fremtiden.
President,
Når det gjelder sivile samfunnsaktører innen bistanden er Venstre enig i at det bør stilles krav til dem. De må kunne tilføre utviklingssamarbeidet en merverdi, noe som skal synliggjøres gjennom en grundig resultatrapportering.
Samtidig mener Venstre at vi ikke bør stille stadig nye krav til norske frivillige organisasjoner. Allerede i utgangspunktet er kravene som stilles til deres bruk av bistandsmidler strengere enn til de mye større bevilgningene som går via multilaterale kanaler.
Venstre ønsker å styrke de frivillige organisasjonene. De har en stor kompetansebase på å drive praktisk bistand. Gjennom en rimelig grad av forutsigbarhet med hensyn til overføringer bør de gis anledning til å videreutvikle denne. Siktemålet er at de skal forbli en effektiv og attraktiv kanal for fremtidig bistand. De gir blant annet mulighet for å kanalisere bistand til vanskelige og konfliktrammede områder, herunder blant annet De palestinske områdene og Sudan.
Mitt neste stikkord er små og mellomstore bedrifter – en viktig sak for Venstre. I budsjettinnstillingen har flere partier vektlagt betydningen av å satse på næringslivet i ulike sammenhenger. Dette gjelder blant annet å styrke næringslivet i Nordområdene og å satse på næringslivet innen utviklingspolitikken.
For Venstre har det vært viktig å understreke at små og mellomstore bedrifter ikke må utelates.
Vi mener at denne delen av næringslivet – og da mener vi helt ned til énmannsbedrifter – er viktig for å skape et variert og mindre sårbart næringsgrunnlag. Videre vil fremveksten av gründere og entreprenører, herunder spesielt kvinner, bidra til å fremme økonomisk og demokratisk utvikling. Det vil kunne skape sosial utjevning og generere politisk stabilitet.
President,
Til slutt vil jeg peke på et sentralt, men ikke alltid like påaktet dilemma innen utviklingspolitikken.
Venstre finner grunn til å minne om at en av bærebjelkene i norsk bistandspolitikk er «eierskap til egen utvikling». Dette prinsippet ble knesatt i Stortingsmelding nummer 35 som ble lagt frem av Bondevik II-regjeringen, og som fikk bred tilslutning her i Stortinget.
Som et sosial-liberalt parti ønsker Venstre å vise tillit til våre samarbeidspartnere i den tredje verden. Dette betyr at det er de som skal stake ut kursen for sin egen utvikling og kamp mot fattigdom. Vi som giverland skal ikke fjernstyre denne prosessen – ved å legge våre egne politiske målsetninger til grunn for bistanden som ytes.
En styrket donor-koordinering, en strammere evaluering og resultatrapportering, samt økt vektlegging på godt styresett vurderes som nødvendige tiltak innen bistanden. Samtidig kan de, på hver sin måte, bidra til å redusere mottakerlandenes muligheter til selv å legge premisser for sin egen utvikling.
Dette stiller oss overfor et vanskelig dilemma. Vi ønsker styring og kontroll, samtidig som vi ønsker å fremme eierskap til egen utvikling. Dette er et tilbakevendende punkt for Venstre – å veie ulike hensyn opp mot hverandre.
Jeg vil derfor, avslutningsvis, etterlyse mer fokus på denne krevende balansegangen innen utviklingspolitikken for at utviklingspenger når frem til de som trenger det mest.