– De viktige grepene gjelder framfor alt i miljøpolitikken, og det gjelder noe så viktig som å sikre velferden for framtida gjennom satsing på utdanning, forskning og entreprenørskap, sa Venstres leder Lars Sponheim under dagens debatt i Stortinget.
President,
En trontaledebatt gir mulighet til å heve blikket litt og se på de store linjene i politikken. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å peke på noen ideologiske poenger og noen av de viktigste utfordringene framover, sett fra mitt og Venstres ståsted.
Venstre er Stortingets sosialliberale parti. Det betyr at vi har sterk tro på menneskets frihet, kreativitet og ansvarsfølelse. Det betyr også at vi – for å sitere en dansk kronikkskribent siste uke – har den ideologi som «sammentenker individ, marked og stat på en mer bæredyktig måte enn de øvrige ideologier».
Det vi kan kalle frihetens infrastruktur også kalt det liberale system, har fire grunnpilarer: Demokratiet, rettsstaten, markedsøkonomien og det uavhengige, sivile samfunn. Det er ved å sikre selvstendigheten og integriteten til hver av disse pilarene, og dermed det beste samspillet mellom dem, at vi får et desentralisert, åpent, dynamisk og mangfoldig samfunn med stor grad av frihet og menneskelig vekst.
Problemet med sosialistisk tenkning er at den ikke forstår og langt mindre respekterer dette systemet, og dets krav til balanse mellom pilarene. Derfor kan det sivile samfunns uavhengighet trues gjennom overdreven statliggjøring og – styring. (Stoltenberg kalte det i fjorårets trontaledebatt «et supplement» til det offentlige). Derfor forskyves maktbalansen mellom det folkevalgte og det korporative system gjennom mangelen på prinsipiell forståelse av arbeidsdeling og avstand mellom parti, stat og fagbevegelse. Derfor trues dynamikken i markedsøkonomien av overivrig – og feilaktig – tro på statens evne til å styre næringsvirksomhetene. Derfor klarer heller ikke sosialistiske systemer å løse fattigdomsproblemene – i sin tro på at det bare dreier seg om mer penger over statsbudsjettet.
Jeg tror noe av det grunnleggende, ideologiske problemet for den sittende regjeringen, ligger her. Regjeringen har ingen klar ideologi, men rives i ulike retninger av alt fra moderne, langt på vei liberale, sosialdemokrater, av dypt konservative horn på Ap-veggen, av dogmatiske sosialister og «dønn konservative» senterpartister. I sum er dette en foreldet ideologisk smørje som ikke vil føre Norge framover.
Statsministeren og regjeringen har spilt seg inn i et hjørne med en høystemt retorikk om «ny kurs» – «en helt annen politikk» osv – mens den i realiteten ikke gjør noe nytt i det hele tatt. I mens øker utålmodigheten blant den konservative venstresiden som faktisk ønsker «et helt annet samfunn», og som vil tilbake til 70-tallet.
«Den tredje vei» var et godt forsøk fra europeiske sosialdemokrater på å tilpasse gamle ideer til en ny tid, i god sosialliberal retning. Både statsministeren og utenriksministeren var blant dem som så både nødvendigheten og fornuften i denne kursendringen. Men det kan de ikke si lenger. Nå parkeres «den tredje vei» av avdankede partiledere. Det moderne sosialdemokratiet har stoppet opp i sin progressive utvikling, og har blitt et «venstrekonservativt parti for offentlig ansatte» som den nylig avdøde Truls Frogner så treffende sa det.
President,
Regjeringen gjentar til det kjedsommelige at deres viktigste oppgave er mer fellesskap, men det er bare offentlig sektor som gjelder som dette fellesskapet, og den fremmes alltid på bekostning av frihet for den enkelte. Det gjelder innenfor utdanningspolitikken, det gjelder foreldres valgfrihet ved omsorg for egne barn, det gjelder mangelen på tillit til de ansatte i offentlig sektor og til lokaldemokratiet, og det gjelder ikke minst i næringspolitikken.
Venstre er også for mer fellesskap. Det er ikke i motstrid til mer frihet. Men det betyr ikke at det offentlige byråkrati skal bli større eller at mest mulig må gjøres av noen som får sin lønn fra en offentlig etat. Fellesskap er i like stor grad frivillige sektor, det utvidede familiebegrep, venner og sosiale treffpunkt. Det handler selvsagt også om offentlig sektor, men det handler ikke om hvorvidt søppeltømmingen eller husvasken foretas av en kommunalt ansatt eller ikke.
Det er regjeringens ideologiske sprik som gjør at den blir handlingslammet i utformingen av ny politikk. Vi har vel aldri hatt et år med så få saker til Stortinget. Så lite ny politikk, så få visjoner, så mange utsettelser.
President,
Norge er et lykkelig stilt land. Vi har muligheter de fleste andre land bare kan drømme om. Nå er det avgjørende viktig å bruke denne situasjonen til å ta noen viktige grep for framtida.
Det gjelder framfor alt i miljøpolitikken og det gjelder noe så viktig som å sikre velferden for framtida gjennom satsing på utdanning, forskning og entreprenørskap.
Det er det nye, kunnskapsbaserte næringslivet som er basisen for framtidens frihet og velferd. Derfor trenger vi en aktiv næringspolitikk som forstår dynamikken i den globaliserte økonomien, som vet hva som kreves av oss av fleksibilitet, nyskaping og gründerkultur. En politikk som vet hvordan en sterk stat må legge rammene for en velfungerende markedsøkonomi, som vet hva som kreves av ny giv i hele utdanningssystemet og i forskningen, og som ser de enorme mulighetene som ligger i en framtidsrettet miljøpolitikk.
I går la det såkalte «lavutslippsutvalget» fram sine anbefalinger for Regjeringen. Utvalgets helhetsløsning består i alt av 15 ulike tiltak bl.a. knyttet til utvikling av klimavennlig teknologi, satsing på miljøvennlige biler og drivstoff, bruk av alternative oppvarmingskilder og utbygging av ny fornybar energi for å nevne noe.
Utvalgets anbefalinger er som å lese en avskrift av Venstres program. Dersom Regjeringen følger opp utvalgets anbefalinger kan jeg love Venstres helhjertede støtte, men erfaringene så langt er heller at Regjeringen i beste fall er unnfallende i miljøpolitikken. Det så vi saken om grønne sertifikater og vi har sett det gjennom en rekke utspill denne sommeren knyttet til manglende vilje til CO2-rensing av utslipp fra kommende gasskraftverk
I den innstillingen som ble overlevert i går slås det fast at det er mulig å redusere klimautslippene med to tredjedeler innen 2050 og uten at det er altfor dyrt.
Hva om vi snur litt på utvalgets konklusjon? Å innfri et ambisiøst klimamål i 2050 kan bli lukrativt for norske bedrifter og det norske samfunnet hele veien fra nå og fram til målet. Muligheten er der, om vi våger og vil.
Vil regjeringen?
President,
Regjeringens trontale var så godt som blottet for gode nyheter for forskning, for næringslivet og de som sysler med tanken på å investere i norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Lekkasjene fra budsjettet som legges fram i morgen er heller ikke spesielt godt nytt for næringsliv og arbeidsplasser. Regjeringen har ikke klart sin viktigste oppgave med å aldere et budsjett – ved å outsource dette til partene i arbeidslivet
For Venstre er det avgjørende viktig at det må til en forpliktende satsing på småbedrifter, forskning, og jeg kunne sagt mye om det i dette innlegget. Det skal vi komme tilbake til i senere innlegg og debatter. President,
Stortingspresident Thorbjørn Jagland var inne på noe svært viktig da han tirsdag oppfordret Stortinget til å bli et talerør for dem som ikke er godt organisert og tilhører grupper som kan fakturere sine krav over statsbudsjettet.
Dette kan vanskelig tolkes som noe annet enn en mild korreks av Regjeringen. Vi får se i morgen om de med liten eller ingen stemme som har nådd fram i budsjettet, eller om det er regjeringens venner i bondelag og fagforeninger som satt først på venteværelset.
Venstre har alltid vært et parti som er uavhengig av særinteresser. Derfor har vi også lang sosial tradisjon – til fordel for dem som trenger det mest, – de som liten eller ingen stemme har. Vi skal gjøre oss enda tydeligere på dette feltet framover. Tanken om en borgerlønn – eller garantert minsteinntekt – har så langt sitt eneste talerør i Venstre, men vi skal vise at dette er en tanke med framtiden for seg.
President,
Det er et snaut år til neste lokalvalg. Et vitalt lokaldemokrati har også til alle tider vært en av Venstres hjertesaker. Vi vil ha et mangfold av ulike løsninger i ulike kommuner og distrikter, ikke en forvaltningsreform som gjør at kommunene blir statsfilialer eller at kommunale oppgaver flyttes til regioner av ukjent størrelse.
Venstre ble stiftet i kamp mot embetsmannsstaten. Mye tyder på at denne kampen må gis fornyet kraft. I kommuner, fylker, i helseregioner og statlige etater har vi hatt en utvikling i retning ekspertstyre og administrative fullmakter som har bragt folkestyret farlig nær en illusjon.
President, dette må det politiske ordskiftet handle om framover.