Den fornyede interessen for Latin-Amerika skyldes "venstrevinden" som blåser over kontinentet. Til sammen syv land har fått venstreorienterte statsledere. Solheim peker på at folkelige bevegelser, kirkelige organisasjoner, fagforeninger og urbefolkningsgrupper nå inkluderes i maktstrukturen og får sin stemme hørt, noe han mener er viktig for den langsiktige utviklingen.
Populistiske element
Jeg deler langt på vei Solheims analyse – og håpet som han nærer for Latin-Amerika. På den mer nøkterne siden innser han at "venstrevinden" innholder populistiske element. Dette bør mane til forsiktighet. Det samme gjelder autoritære tendenser, først og fremst i Venezuela. Mitt største problem forbundet med Solheims nye tilnærming til Latin-Amerika er at den legger opp til bruk av et ideologisk kompass i kanaliseringen av norsk bistand. Solheim legger ikke skjul på at han som sosialist opplever en sterk følelsesmessig tilknytning til den nye regjeringen i Bolivia. Samtidig har han forsikret om at den norske hjelpen skal være langsiktig og ikke opphøre selv om ledere med en annen ideologisk tilknytning skulle komme til makten.
Det vil fremtiden vise. I mellomtiden vil jeg anbefale ham å tenke gjennom følgende spørsmål før regjeringen bevilger penger til sin nye Latin-Amerika-politikk:
Norsk bistand har vært konsentrert om hovedsamarbeids- og samarbeidsland i Afrika, Asia og Sentral-Amerika. Den har videre hatt fattigdomsorientering som et grunnleggende premiss. Vil fokus for den norske bistanden bli svekket med utvidelse av satsingen til mellominntektsland i Sør-Amerika? Som nylig tiltrådt utviklingsminister understreket Solheim at den norske innsatsen måtte konsentreres om noen hovedprioriteringer. Hvis man ville alt, fikk man i realiteten ikke til noe. Går han selv i denne fellen?
Særegen utenrikspolitikk
President Chavez i Venezuela fører en særegen utenrikspolitikk hvor han søker nærhet til regimer som Norge og de fleste andre land ønsker å distansere seg fra (bl.a. Hviterussland, Iran, Syria og Nord-Korea). Bør Norge innlede et utviklingssamarbeid med land som fører en slik utenrikspolitikk? I tillegg kommer at noen av regimene i Latin-Amerika spiller på en hard anti-amerikansk retorikk, med Venezuela og Bolivia i spissen. I en rapport fra Utenriksdepartementets arbeidsgruppe om Latin-Amerika (27.6.06) fremgår det at Norge skal bidra til Venezuelas "motpress" mot USA. Bør ikke Norge i stedet innta en tradisjonell brobyggerrolle for å fremme et mer konstruktivt forhold?
Solheim har antydet at forvaltning av oljeressurser er et fagfelt hvor Norge har etterspurt kompetanse. Åpenhet og sikre at inntektene fra oljen kommer folk flest til gode er sentrale stikkord. Samtidig har norsk næringsliv et betydelig engasjement i regionen, ikke minst innen oljesektoren i Brasil. Vil ikke dette fort kunne skape uryddige linjer mellom norsk bistand og næringsfremme? Bør ikke Solheim her ta noen grep i forkant fremfor å løse problemene når de dukker opp?
Interessekonflikt
Doha-runden i WTO sporet av i sommer. Den viste en klar interessekonflikt mellom det beskyttede norske landbruket og det brasilianske eksportlandbruket. Norge stilte seg dessuten bak krav om liberalisering av tjenestesektoren i en rekke u-land, herunder bl.a. Bolivia og Brasil. Minner ikke dette oss om at bistanden regjeringen måtte gi til mellominntektsland i Sør-Amerika er ubetydelig sammenlignet med våre defensive og offensive handelsinteresser rettet mot samme region?